7. Drama ved reisens slutt

Om bomber, panikk og propaganda. Om å havne midt i suppa og miste passet.


Nattoget til Tbilisi går fra småbyen Zugdidi klokka halv ellve om kvelden. Jeg har fått billett i en kupe som jeg deler med en eldre mann og en student som nettopp har blitt innkalt til hæren. Han fikk innkalling i går, og må komme seg til Tbilisi så fort som mulig. Det har kommet ordre om mobilisering, og Dato, som han heter, har måttet avbryte sommerferien og pakke sakene. Vi snakker om krigen. Alle er redde for Russlands reaksjon etter at georgiske styrker har tatt kontroll over den sør-ossetiske hovedstaden Tskhinvali.

- Men vi kommer til å vinne. Jeg håper bare ikke det tar så lang tid, så jeg kan dra hjem snart, sier Dato. De andre i kupeen er enige om at det var på tide å ta affære i Sør-Ossetia.

Etter noen timer blir toget stående på en stasjon. Folk snakker heftig sammen, og enkelte går ut av vogna og blir stående og peke på himmelen. Selv blir jeg stående i vinduet og se ut. Jeg ser lys på himmelen, det må være fly. Plutselig ser jeg kraftige lysglimt på bakken noen kilometer unna. Like etter, med bare noen sekunders forsinkelse, to kraftige drønn.

- Kanskje det bare er fyrverkeri, sier den eldre mannen. Vi har stått i vinduet en stund og diskutert språk, han er lingvist av utdanning og har holdt et foredrag om georgisk innflytelse på indoeuropeiske ord og uttrykk. Jeg har bare fulgt halvveis med, og jeg har liten tro på at det er fyrverkeri vi ser. Enda en eksplosjon.

- Det er russerne som bomber. Vi er i Senaki, og her ligger en stor militærbase. De prøver å antagelig å ta den ut, sier Dato. Han er urolig. Plutselig mørklegges både stasjonen og toget. Det blir helt mørkt, og lysene på himmelen er lettere å se. De beveger seg raskt i ring.

Så starter toget igjen, fortsatt mørklagt. Ute er det mørkt og stille, kun noen få hus i byen er opplyst. Toget stopper igjen etter noen minutter. Så kjenner vi en kraftig eksplosjon. Det smeller høyt, og jeg kjenner trykkbølgene slå mot ansiktet. Det rister i toget. Folk begynner å snakke høyt, telefoner ringer i ett sett. Dato er blitt blek.

- Dette er farlig! utbryter han. – Her sitter vi fast, vi er et lett mål og det er ingen steder å gjemme seg.
- Men de er vel ikke ute etter sivile mål? sier jeg.
Han trekker på skuldrene.
- Hvem vet hva de kan finne på?

Inne i vogna er det forvirring. Togpersonell og politifolk løper frem og tilbake i korridoren. Noen har begynt å pakke sakene sine, og gjør seg klare til å gå av. Dato, den eldre mannen og jeg diskuterer hva som er best å gjøre.

- Jeg vil prøve å komme meg tilbake til Zugdidi. Jernbanelinja går gjennom Gori, og der er det helt sikkert ikke noe bedre enn her. Bedre å prøve i morgen når det er lyst, sier han opprømt.

Lingvisten har satt seg ned for å røyke. Han er slett ikke enig, og har dessuten fått høre at russerne nå bomber flere georgiske byer.

- Akkurat nå er vi ikke trygge noe sted. Bedre å komme seg dit man skal så fort som mulig, sier han.

Toget begynner sakte å gå fremover. I den mørklagte korridoren går folk nervøst frem og tilbake, og mange står og kjederøyker i vinduene. Det kommer inn meldinger om at russiske bomber har rammet flere byer samtidig. Havnebyene Poti og Batumi skal begge være truffet. Toget stopper på neste stasjon, men starter igjen så fort at Dato ikke rekker å gå av. Han er nødt til å være med til Tbilisi.

Det går noen timer i åndeløs spenning mens toget veksler mellom å stå i ro og gå sakte framover, kilometer for kilometer. I den mørke kupeen prøver vi å heve humøret med vitser og sarkastiske bemerkninger om Putin og russerne, men alle er redde for at det skal bli verre når vi nærmer oss Gori. Etterhvert kommer lyset på, og alle puster ut. Jeg legger meg ned på brisken og faller i søvn, men beholder klærne og skoene på.

I det jeg våkner, er det blitt lyst. Toget passerer Gori, men vi ser ingenting spesielt. Lingvisten får en tekstmelding om at store russiske styrker nå har gått inn i Tskhinvali og drevet ut georgierne. Dato legger hodet i hendene og puster tungt. Det er tydelig at han er nervøs for å dra i krigen. I det vi kommer til Tbilisi, tar vi avskjed og jeg ønsker ham lykke til.

- Det er synd at du skulle oppleve dette på turen din, sier han overbærende. Jeg blir brydd, situasjonen er jo langt verre for ham.

I en georgisk avis leser jeg at jernbanestasjonen i Senaki er blitt bombet. Det var nok antakelig den siste eksplosjonen vi hørte. Vi stod ved den stasjonen bare minutter tidligere. Var det tilfeldig, eller ventet piloten med å slippe bombene til toget var kjørt? Det får jeg aldri vite.


I Tbilisi blir jeg oppringt av norsk presse, og dagen går med på å gjøre intervjuer, skrive artikler og holde seg oppdatert på situasjonen. Jeg skjønner fort at det er mye feilinformasjon ute og går, og det er uoverensstemmelse mellom hva som meldes av internasjonale medier og det som meldes på georgisk TV. Hele tiden vises taler av president Saakasjivili, som rettferdiggjør georgiernes angrep på Tskhinvali og fordømmer russisk bombing. Det går rykter om at sivile mål skal ha blitt bombet.

NRK har en korrespondent på vei, men han sitter fast på en mellomlanding i München. Dessuten er Tbilisi-flyplassen stengt, og han må komme seg til Tbilisi via Armenia. NRK vil derfor at jeg skal gjøre en direktesending for dem, og jeg får adressen til et hotell der et tyrkisk TV-selskap har etablert seg. De gjør live-sendinger for mange pressefolk, og tilbyr kamera, mikrofon og satelittkommunikasjon. Jeg pakker sekken med det nødvendigste, og kommer til et hotellrom som er fullt av TV-folk, journalister og utstyr. Jeg har en halvtime til å forberede meg. Jeg legger fra meg sekken på det travle rommet, og går ut på balkongen for å øve inn sendingen. Jeg er ganske nervøs, det er litt annerledes å skulle være på TV enn å snakke på radio.

Da jeg kommer inn på rommet igjen, er sekken borte. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, og beslutter at jeg først må gjøre ferdig sendingen. Men det ligger i bakhodet hele tiden: Passet, lommeboka, kameraet og andre viktige ting lå i sekken. Det er ingen spøk å være passløs i et krigsherjet land. Mens jeg står foran kameraet og venter på at sendingen skal starte, tenker jeg på hvordan jeg skal håndtere situasjonen videre. I øremikrofonen hører jeg Dagsrevyens oppdatering av situasjonen: I løpet av dagen har Gori blitt angrepet av russiske bomber, og mange sivile er blitt drept i det bombene har truffet noen boliger i byen. Jeg hører smell og skrik mens kommentatoren beskriver situasjonen kaldt og rolig.

Min første TV-opptreden går ganske greit, selv om jeg er nervøs og kjenner at jeg flakker litt med blikket. Så fort jeg er ferdig, går jeg inn igjen på rommet og fortsetter letingen etter sekken. Ingen har sett noe, og produsenten vet ikke telefonnummerne til de journalistene som har dratt fra hotellet. Jeg regner med at noen har rasket den med seg ved en feiltakelse, men vil jeg få den igjen? Jeg blir sittende på hotellet og vente i noen timer, men til ingen nytte.

NRK ringer igjen og vil ha meg til å dra til Gori dagen etter. Jeg sier at jeg er usikker på om det går an å komme seg dit nå uten pass, men avtaler å prøve. De vil ha meg på nok en Dagsrevy-sending, denne gangen skal jeg møte et team som befinner seg nærmere Gori.

Dagen etter hiver jeg meg i en bil sammen med to journalister fra tyrkisk CNN. De kan ikke russisk, og jeg kjøper meg inn ved å fungere som tolk mellom dem og sjåføren. Georgi, som sjåføren heter, gir oss en oppdatering på situasjonen i Gori i følge georgiske nyheter:

- Alt er stille der. Ingen problemer. Det sies til og med at georgierne nå har kontroll i Tskhinvali igjen, forklarer han.

I lomma har jeg en slitt kopi av passet, et ekstra kredittkort og et kompaktkamera som jeg har kjøpt billig på et supermarked. Jeg føler meg litt bakpå etter at jeg mistet sekken, og er spent på hva som venter oss i Gori. De to timene turen varer, forløper likevel uten problemer.

Gori er blitt en spøkelsesby. I sentrum er alle butikker og kontorer stengt, kun én butikk selger varer gjennom en luke i vinduet. Det er kø utenfor, og folk hamstrer det de kan. På den store plassen ved rådhuset, der Stalin-statuen ruver, er det helt tomt. Vi ser bygninger med tydelige skader etter gårsdagens bomberaid. Nå og da kommer folk forbi med kofferter og sekker i hendene. Biler kjører forbi fullastet med møbler og eiendeler.

- Det er bare de fattigste og de staeste som er igjen, sier en soldat vi snakker med. Han er i femtiårene, ser sliten ut og bærer alt han eier i en sekk på ryggen. I den ene hånden holder han en Kalasjnikov, i den andre et stykke brød. Han forteller at også hæren har trukket seg ut, det er ikke mer enn 250 mann igjen.

- Dere burde passe dere. Her er det farlig, det kan komme nye flyangrep når som helst, sier han. Han nekter å la seg fotografere.

De tyrkiske journalistene vil fortsette nordover, mot grensen til Sør-Ossetia. De vil ha gode bilder – ruiner, lik, skuddvekslinger. Jeg er ikke spesielt interessert i å bli med, og da jeg oversetter tyrkernes ønske til Georgi, steiler han helt.

- Jeg var ikke klar over dette! På radioen sa de at alt var i orden, men her er det jo helt tomt, og russerne kan komme når som helst! Jeg nekter å reise nordover. La oss komme oss tilbake til Tbilisi snarest! sier han.

Jeg hjelper tyrkerne med å finne en sjåfør som er villig til å kjøre nordover. Selv setter jeg meg i bilen med Georgi og drar tilbake til hovedstaden. Men jeg regner med å dra opp igjen samme kveld for å møte TV-teamet som skal formidle kveldens sending.

Vel tilbake finner jeg ut at TV-teamet også har flyktet til Tbilisi, så jeg slipper å dra tilbake. Jeg skriver noen artikler og gjør unna Dagsrevy-sendingen, som går mye bedre enn i går. Selv om jeg er passløs, har jeg nå fått blod på tann. Jeg tenker at jeg vil jobbe så lenge som mulig, og bekymre meg om hjemreise etterpå. Tbilisi virker trygt, og gatene er stappfulle av folk med flagg som synger og roper. Fra en scene står noen menn og synger flerstemte folkesanger. En kvinne ved siden av meg har øynene fulle av tårer. Folk er stille rundt scenen, tydelig rørt av sangen.

- Gaumarjos, Sakartvelo! roper sangerne etterpå.
- Leve Georgia!

Jubelen bryter ut. På veien kjører rekker av biler med flagg hengende ut av vinduet. De tuter kontinuerlig. I veikanten litt nedenfor parlamentsbygget har det skjedd en trafikkulykke, en bil har kjørt i en betongblokk og er helt knust. Tre kropper ligger på bakken utenfor bilen, med et georgisk flagg ved siden av. Fortsatt er trafikken en større fare enn krigen.

Likevel nærmer krigen seg stadig. I firetiden om natten våkner jeg av eksplosjoner. Jeg hører naboene stå opp og prate høylytt. En halvtime etter drar en fullastet Lada avgårde. Nabofamilien rømmer.

Dagen etter er jeg på vei med taxi ned til byen da telefonen ringer. Det er et georgisk nummer, og en mann snakker på gebrokkent engelsk.

- Kreeeestjan? Yes? I...I khave bag. It...ehh...black. You? Khaaave bag? Yes?

Jeg prøver å få ham til å fortelle hvor han er. Han skjønner ikke hva jeg mener. Jeg prøver på russisk, men han skjønner ingen ting. Jeg gir telefonen til sjåføren, men han gir den tilbake og trekker på skuldrene. Hvem i all verden er dette? Jeg har en mistanke om at det kan være en av de tyrkiske journalistene. Etter en heftig dialog gir han røret til noen andre som snakker bedre engelsk. Han er på et hotell i byen. Resepsjonisten forklarer adressen til sjåføren, og vi er der på fem minutter.

Jeg har sett journalisten før, og dagen før spurte jeg ham om han hadde sett sekken min. Gjennom en oversettelses-kalkulator forklarte han at han ikke hadde sett noen ting. Han ser ut som en parodi på en krigsreporter: Khakiskjorte, bukser med haugevis av lommer, ørkenstøvler og den klassiske fotovesten. Hver gang han skal finne fram en sigarett, bruker han tre minutter på å lete gjennom alle lommene. De andre tyrkerne som jeg var sammen med i går, kaller ham bare Safari. Han er en av de adrenalinjunkiene som alltid må nærmest, og som bærer preg av å ha liten forståelse for situasjonen eller respekt for de menneskene som lider i krigen. Ved hjelp av en resepsjonsdame som kan både russisk og tyrkisk, forklarer han meg at han i går var nær grensen til Sør-Ossetia og hadde filmet mens russerne skjøt med artilleri mot en georgisk landsby.

- Boom, utbryter han og ler som et barn. Jeg kan styre min entusiasme, men blir likevel så glad for å få igjen sekken at jeg tar ham hjertelig i hånden. Han tilbyr meg å sitte på til Gori, men jeg vil holde meg unna uberegnelige cowboyer. Derfor har jeg min egen sjåfør.

Kakha er 57 år og utdannet økonom. Før var han avdelingssjef på en bilfabrikk, men da Sovjetunionen falt og Georgia avviklet mye av landets industri, ble han arbeidsløs og dømt til en tilværelse som taxisjåfør. Han pleier å stå parkert i nærheten av rommet jeg leier, og kjører en gammel Opel som må dyttes i gang for at motoren skal starte. Han er pålitelig og tar fornuftig betaling, og vi har en god tone. Jeg forteller ham at Gori kan være farlig, men han er nysgjerrig og blir med.

Det er tydelig at situasjonen i Gori har forandret seg i løpet av det døgnet som er gått. I utkanten av byen står nå georgiske artilleristillinger kamuflert i veikanten, og det vrimler av soldater med full stridsutrustning. På rådhusplassen står ikke Stalin lenger alene: Alle verdens journalister er nå på plass med satellittbiler, kameraer og våkne blikk. Alt fra dresskledde TV-reportere til hardbarkede krigsfotografer henger rundt og venter på at noe skal skje. Det er definitivt Gori som er dagens heite tips: President Saakasjivili skal her møte den franske og den finske utenriksministeren og snakke fred. I tillegg er det tydelig at noe er i gjære: Ustanselig dundrer georgiske stridsvogner gjennom gatene, på vei til fronten som bare ligger tjue minutter unna. Jeg tenker på at jeg for under en uke siden var turist i denne byen – besøkte museer, drakk vin og ble matforgiftet. Rart hvordan en situasjon kan forandre seg så fort.

Jeg snakker med en mann som har valgt å bli igjen. Han forteller at datteren hans vil reise, men at sønnen er utkalt i krigen, og han synes det er feil å forlate hjemmet. For en ufattelig beslutning det må være å pakke det nødvendigste og rømme sitt eget hjem i frykt for å bli bombet og okkupert. Det er vanskelig å forestille seg en slik situasjon.

NRKs korrespondent kommer til Gori, nesten direkte fra Jerevan. Vi møtes og overlapper under Stalin-statuen. Jeg og Kakha drar tilbake til Tbilisi, og jeg blir sittende på terrassen utenfor huset til den gamle damen jeg leier rom hos, i sentrum av byen. Jeg spiser kveldsmat, skriver artikler og er i ferd med å redigere noen bilder i det jeg hører bilhorn og larm fra gaten. Etter de siste dagenes demonstrasjoner regner jeg med at det er patrioter som også i dag viser sin støtte. Jeg går ut for å fotografere.

Men synet som møter meg, er et helt annet. Folk og biler strømmer gjennom gatene med forvirrede blikk. De gamle konene som selger grønnskaker på hjørnet, pakker sammen vognene sine og vagger avgårde så fort beina kan bære dem. Butikkansatte slår ned gitterne foran butikkene. En kvinne løper forbi meg med panikk i blikket og en baby med bare bleie i armene. På veien er det kø, bilene er stappfulle og folk kaster seg på marsjrutkaene i fart. En bulkete Landrover presser seg forbi, den har kulehull i vinduene og er full av bevæpnede soldater. Grupper av mennesker står på gatehjørnene, det diskuteres høylytt på georgisk. Ingen vil svare når jeg spør hva som skjer. Til slutt møter jeg en ung mann med skjegg og kamera, akkurat som meg selv. Han tar bilder, og ser ut til å ta det med ro.

- Hva sjer? sier jeg. – Hva er folk redde for?
- Det er bare et panikkutslag, sier han. Det går rykter om at parlamentsbygningen skal bombes.
- Men det er jo langt unna her!
- Ja, nettopp! Dessuten er det bare et rykte, ingen vet noe sikkert.
- Er du journalist?
- Nei, amatør.
- Jeg også.

Davit heter han, og bor like i nærheten. Han liker å ta bilder, og har gått ut fra leiligheten for å fange opp stemningen. Han tar meg med til noen venner, og snart sitter jeg i en stue full av trivelige folk som tar panikkutbruddet med knusende ro. Vi drikker øl, spiser potetgull og følger nøye med mens presidenten på TV-skjermen sier at Gori er falt og at russerne nå står like utenfor hovedstaden. Mine nye venner tror på det, men jeg sier at det ikke kan stemme.

- Ja, mener du at presidenten lyver, da?

Vanskelig å si. Men det foregår mye desinformasjon og propaganda. Jeg ringer NRK, og de forteller om fullstendig motstridende meldinger mellom georgiske og russiske medier. På georgisk TV er det umulig å få inn russiske stasjoner, og russiske sider på internett er blokkert.

Vi blir sittende en stund og drikke øl og fortelle Putin-vitser. Jeg får låne en datamaskin og får sendt litt stoff til Norge. Det er godt å være blant venner, og det er godt å vite at panikkutbruddet ennå ikke har vist seg å være rettmessig. Ute på gaten er det nå rolig igjen. Det blir sent før jeg kommer meg hjem. Jeg lover Davit og vennene hans å komme snart igjen på besøk, uansett hvordan situasjonen blir.

Dagen etter er det på tide å forberede hjemreise. Uten mer jobb for NRK, og med en situasjon som ser ut til å gå mot en avslutning, vurderer jeg det slik at det er lite å gjøre for en frilanser. Det er vanskelig å komme seg ut av Tbilisi, og det går rykter om snarlig våpenhvile. Jeg bestiller flybillett fra Baku, og drar til den aserbadsjanske ambassaden for å få visum. Det blir mye køståing, men det løser seg til slutt.

Kakha kjører meg til grensen, og jeg går til fots over Krasnij Most, den røde mursteinsbroen som markerer grensen mellom de to landene. På den andre siden står en sjåfør som ambassaden har fått tak i. Turen gjennom Aserbadsjan føles mer skremmende enn noe jeg har opplevd i Georgia: Sjåføren er utslitt, og nekter å stoppe for å sove, spise eller drikke. Han skal snarest tilbake til Baku, og kjører så fort han kan på de mørklagte, hullete veiene. En gang holder vi på å frontkollidere med en ku, en annen gang kjører vi inn i en annen bil på siden og bulker døra. Men jeg er sikker på at skjebnen holder en beskyttende hånd over meg: Jeg har jo kommet meg gjennom så mye, at dette må jo gå bra!

Jeg kommer til Baku i halv fem-tiden om morgenen, og blir godt tatt i mot av Kristin og vennene hennes i den flotte leiligheten jeg lånte for en måned siden. Baku er fortsatt varmt, stillestående og fredelig. Et fly skal frakte meg hjem tidlig neste morgen. Det blir fint.

Det er umulig å forestille seg panikk i Oslos gater. Umulig å skjønne hvordan det ville vært å våkne opp til lyden av eksplosjoner på Grünerløkka eller å sitte på Bergensbanen mens Drammen stasjon gikk i lufta. Men likevel gir vel slike opplevelser et slags perspektiv på tingene. Og at vi bør være veldig, veldig glade for at vi lever i et fredelig hjørne av verden.

Og jeg er blitt forelsket i Georgia. Naturen, kulturen, maten, den vanvittige gjestfriheten. En stahet, en åpenhet, en vennlighet og en stemning jeg aldri har opplevd før. Jeg håper virkelig at jeg kan reise tilbake så fort som mulig.

6. Landbruk i Svaneti

Om rattfyll, brødsprit, banditter, krig og hardt bondearbeid


For fem år siden var det få turister som våget å reise til Svaneti, en av Georgias nordlige regioner. Flere turgrupper opplevde å bli ranet i området, av lokale banditter som utstyrt med joggedress og Kalasjnikov truet til seg kameraer, visakort og andre eiendeler. Det går historier om at ransmennene unnskyldte seg overfor sine ofre og fortalte at fattigdommen presset dem til å rane. Folket i Svaneti pådro seg et dårlig rykte, og det ble sagt at dette var en tradisjon med dype røtter: Svan-folket har alltid vært skeptiske overfor utenforstående, og plyndring av utlendinger har blitt ansett som en heltedåd.

Turistbøkene er fulle av advarsler, men samtidig beskrives Svaneti som Georgias vakreste fylke. Alle jeg har snakket med, sier at det er umulig å være i landet uten å ha satt fot mellom fjellene i Svaneti. Det er derfor jeg en tidlig morgen skviser meg inn i en rusten militærjeep som i sju timer skal forsere bratte, ulendte fjellveier og bringe meg til Mestia, en landsby ved foten av Kaukasus-fjellkjeden.

Vi er til sammen sju stykker i den femseters bilen: En jente som forteller at hun er flyktning fra Abkhazia, en businessmann fra Tbilisi som skal i begravelse til en slektning, en gammel dame som ikke sier stort, en småtørst kar med utflytende tatoveringer som forteller at han har vært sjømann i Leningrad, og en gammel krok som stolt bærer Svan-folkets tradisjonelle ullkalott, sammen med et par enorme Gucci-solbriller. Sjåføren er en svær fyr med hårete underarmer og joggebukse. Ingen kjenner hverandre fra før, men man skulle tro de var gamle kjente. Stemningen blir bedre og bedre, mens veiene blir dårligere og dårligere.

Halvveis på turen stopper vi innom en kro, der en flokk griser står og beiter utenfor. Kvinnene forsvinner, mens vi mannfolk samles rundt et bord og får servert kubdari, en pizza-lignende pai med krydret kjøtt. Vi spleiser på en flaske øl, og sjømannen med tatoveringene tryller fram en flaske vodka. Nå skal det selvfølgelig skåles.

- Jeg vil skåle for fred, sier sjømannen og løfter glasset. – For at det skal bli fred overalt i verden, og for at alle skal leve sammen som lykkelige mennesker.

- Og for at de som ønsker krig, må dø! roper sjåføren, og heller i seg et melkeglass med vodka.

Vi skåler igjen, for reisen, for vennskap, for barna, og for de som ikke lenger er blant oss, hvorpå vi heller en dråpe på gulvet. Sjømannen forsvinner et par minutter, og kommer tilbake med nok en flaske. Etter den fjerde skålen sier sjåføren at han ikke vil ha mer. Han drikker likevel et par glass øl til maten.

Det virker som om alkoholen har gått mest inn på gamlingen med lua og solbrillene. Han blir høylytt, og resten av turen babler han i vei på svansk mens de andre passasjerene kjefter og hysjer på ham. Sjåføren, som tidligere har vært ganske taus, tar noen omveier for å vise meg fjelltopper, store demninger og elver med mineralvann. Da vi endelig når Mestia, har jeg allerede rukket å bli godt kjent i området.

Gjennom noen ukrainere jeg møtte i Kazbegi, har jeg fått telefonnummeret til en familie som leier ut rom, og gjort en avtale om å bli plukket opp i Mestia. Jeg blir møtt av Shermanji, en kraftig, kjederøykende bonde som er født og oppvokst her. Han bor på en gård noen steinkast unna bussholdeplassen, sammen med kona Sasja, som er russisk. De møttes da Shermanji tjenestegjorde i Leningrad, og han klarte å lokke henne med seg til dette fjellparadiset.

- Da hun først hadde kommet hit, var det for seint å dra tilbake igjen, gliser han og tenner en røyk. Sasja sukker og smiler melankolsk. Kvinnesaken har ennå ikke kommet til Svaneti. Her jobber konene døgnet rundt for å stelle hjemmet, mens mennene gjør mannfolkarbeid. Når det ikke er noe mannfolkarbeid å gjøre, sitter de foran TVen og røyker. Men alt i alt består livet her av mye arbeid. Svaneti er en fattig region, og mesteparten av det som står på bordet er egenprodusert mat. Det har nok gått med mange arbeidstimer i sanking, høsting, såing og dyrehold.

Shermanji og Sasja har besøk av slektninger fra Tbilisi. Datteren Lela, med sin ett år gamle datter, og en nevø og en niese som begge er tenåringer. Det er en livlig familie, og vi kommer godt overens. Den første kvelden blir jeg foret så tungt at jeg nesten ikke kan stå på beina, og attpåtil skal Shermanji drikke så mange velkomstskåler som mulig. Han setter en stor karaffel på bordet. Rakhi, sprit lagd på brød. Ille.

- Når jeg har gjester, pleier jeg å se hvor mye de drikker den første dagen. De som drikker mye er gode gjester, er hans megetsigende kommentar. Godt hjulpet av all maten greier vi å tømme karaffelen. Som god gjest kan jeg nå tre av og gå på rommet for å hvile litt.

Jeg bruker noen dager på å gå i fjellet og nyte Svanetis fantastiske natur: Grønne innsjøer, kneisende isbreer, truende fjelltopper, storslåtte landskap. Fjell som er alle klateres våte drøm, men som for mange har blitt fatale. Bygder med steinhus og høye tårn der folk søkte tilflukt i tilfelle krig eller snøskred. Også her møter jeg polske turister med staver og ryggsekk, men Shermanjis nevø og niese er bedre reisefølge. Banditter ser jeg lite til.

Etter et par dager kommer jeg på at jeg nesten ikke har mer penger igjen. Shermanji og Sasja tar ikke mye for rommet, men som den bortskjemte europeeren jeg er, er jeg indoktrinert med slagordet som sier at fremtiden tar Visakort. I Mestias tilfelle ligger nok fremtiden litt lenger borte, og kontantene i lommeboka strekker ikke til mer enn én dag. Jeg forteller at jeg er nødt til å reise dagen etterpå, og inrømmer at kontantbeholdningen ikke strekker til.

- Men om du har lyst, kan du bo her noen dager til. Bare føl deg som hjemme! sier Shermanji. Jeg er dypt rørt over denne gjestfriheten, og tilbyr meg å jobbe litt for føden.

Og jobbing blir det. Familien eier noen mål jord høyt oppunder fjellet, der gresset skal slås og samles i høystakker. Arbeidet foregår på godt gammelt vis, med ljå og høygaffel. Og slik blir jeg bonde i Kaukasus, med vannblemmer på hendene og solbrente skuldre. Det blir tidlige morgener, arbeid hele dagen og kraftig husmannskost til middag. Om kveldene ser vi film eller sitter i hagen og filosoferer over livet.

Men jeg merker fort at det ikke bare er idyll i Kaukasus. Nyhetssendingene melder om uroligheter i Sør-Ossetia, og viser bilder av hundrevis av ossetiske flyktninger som kjøres med buss fra byen Tskhinvali over til Nord-Ossetia, på den russiske siden av fjellkjeden. Osseterne har lenge ønsket uavhengighet fra Georgia, og etter Sovjetunionens fall har regionen vært tidvis svært ustabil på den georgiske siden. Nyhetene forteller at situasjonen nå er spent, og Shermanji mener at det kommer til å bli krig.

På vei fra Mestia tilbake til lavlandet blir bilradioens evinnelige strøm av klissen russerpop avbrutt av en nyhettssending som gjør alle tause. Nyhetsoppleseren snakker raskt på georgisk, og alle passasjerene følger intenst med. Mot slutten bryter det ut jubel og applaus blant noen av passasjerene. Jeg spør en ung mann ved siden av meg hva som har skjedd.

- Det har vært kamphandlinger i Tskhinvali, forteller han oppglødd. – Over hundre døde, og flere bygninger står i brann. Men georgiske spetznas har tatt kontroll over byen.

Han forteller at russiske fly har bombet georgiske mål i nærheten av Gori, der jeg var for noen dager siden. Russerne har støttet både osseterne og abkhazerne i deres disputter mot regjeringen i Tbilisi. Forholdet mellom russiske og georgiske myndigheter har også vært spent i lang tid, og de mange grenseovergangene i Kaukasus har vært stengt for alminnelig fredsel i flere år.

Vi passerer en kontrollpost der russiske FN-soldater sluser oss gjennom. Isblå blikk under de blå hjelmene. Kalasjnikover på ryggen. Betongklosser og oljefat. Igjen blir det taust i minibussen. Det er ikke godt å si hvordan Georgia skal kunne løse sine mange etniske konflikter, og hvordan de skal forholde seg til sin mektige nabo i nord.

Selv er jeg på vei tilbake til Tbilisi. Da jeg kjøper billett til nattoget, blir jeg forsikret om at det er den tryggeste måten å komme seg frem på. Forhåpentligvis går det bra, og forhåpentligvis kan jeg som privilegert turist sette meg på et fly om få dager og forlate vanskelighetene.
Det er verre for alle de som må være igjen.

5. Ekstremsport i Kazbegi

Om høydesyke, matforgiftning og Georgias mest berømte mann

Da russerne begynte sin kolonisering av Georgia på 1800-tallet, bygde de ut en vei som allerede lenge hadde blitt tatt i bruk gjennom et fjellpass i Kaukasus-kjeden. Veien går enda via Vladikavkaz i russiske Nord-Ossetia, gjennom de fantastiske fjellene og den lille landsbyen Kazbegi, slanger seg nedover langs bratte skråninger før den ender opp i Tbilisi. Russerne brukte veien til å forsyne troppene sine mens de sloss mot georgisk fjellgerilja. I dag er det ikke særlig stor risiko for geriljavirksomhet, men trafikkdøden føles som en absolutt mulighet der jeg sitter bakerst i en overfylt marsjrutka og har overlatt livet mitt i hendene til en sjåfør som åpenbart har noe å rekke i Kazbegi. I det dramatiske fjellandskapet virker det som om minibussen når som helst kan komme til å skli utfor den smale veien og tumle ned i elva som renner langt der nede i dalen. Men utsikten er skamløst vakker, og som vanlig blir den estetiske opplevelsen sterkere enn dødsangsten.

Siste stopp på veien er Kazbegi, som tross sin ubetydelige størrelse er et av de mest besøkte stedene i Georgia for utenlandske turister som liker å puste inn fjelluft. På torget er det et hotell, noen kiosker og et museum dedikert til nasjonalpoeten og forfatteren Aleksander Kazbegi, som etter å ha studert i Moskva og St. Petersburg flyttet hjem og ble gjeter, forfatter og sinnssyk.

Her møter jeg Marina, en hyggelig enke som inviterer meg til å bo hos henne. Kazbegis stadig økende tilstrømning av utenlandske fjellturister har gjort at mange ser en ekstrainntekt i å leie ut et rom eller en seng. Det viser seg at Marina har flere senger, og at hun for en fornuftig pris disker opp med kveldsmat og frokost.

Senere på kvelden dukker det opp flere turister: En polakk og fire tsjekkere som har møtt hverandre på grensen fra Tyrkia, og som har planlagt å utfordre skjebnen ved å klatre Kazbeg-fjellet. Toppen, som ligger 5047 meter over havet, er godt synlig fra Marinas veranda, og skal kunne nås på tre dager ved hjelp av stegjern og isøkser. Jeg har ikke med meg all verdens fjellutstyr, men gode sko og varme klær. Vi kan visst leie stegjern på en værstasjon midtveis på turen. Jeg bestemmer meg for å bli med, og vi skåler for nytt bekjentskap.

Turen begynner med en stigning oppover langs vakre, grønne dalfører. Foran oss, langt der fremme, ser vi Kazbeg-fjellet, som tidvis stikker fram fra skyene. Fjellet er myteomspunnet: De gamle kristne georgierne trodde at Abrahams telt var plassert på toppen, og det verserte en masse andre historier som gjorde at det var forbudt å jakte eller klatre på fjellet. Forbudet ble først brutt i 1868, da en gjeng kjekkaser fra Londons alpinistklubb erobret toppen – uten å finne verken Abrahams telt eller andre skatter.

Første stopp er en kirke som ligger på en ås ovenfor landsbyen – den ble bygd på 1300-tallet, og det var sikkert et poeng at befolkningen skulle slite og streve for å gå til nattverd. Turen opp er bratt, og i varmen er det ganske slitsomt. Men jeg merker fort at jeg drar fra mine østeuropeiske venner – de er ikke akkurat noen kondisdyr.

Det blir verre oppover dalen. Hele tiden må vi ta pauser for å vente på de siste av tsjekkerne. De har tunge sekker fulle av salamipølse og kokekar, dessuten har de staver som de går med. Jeg begynner å skjønne at det er urealistisk å bestige et over 5000 meter høyt fjell med denne gjengen, men regner med at vi i alle fall kan komme oss til værstasjonen for å overnatte.
I det vi når 3000 meters høyde, forsvinner gresset og plantene. Vi kan nå se værstasjonen, som ligger på den andre siden av den enorme Gergeti-breen. Vi går gjennom morenen, krysser en stor elv og klatrer enda noen meter. Mørke skyer begynner å true i horisonten, og vinden er stadig mer merkbar. Mine venner sliter fælt, og jeg må bytte ryggsekk med Martin, som er den slitneste tsjekkeren.

Jeg leder an over breen, som kanskje er et par kilometer i bredden. Den er relativt grunn, men her og der er det gapende sprekker ned i det uendelige. Sikten begynner å bli dårlig, så det haster med å komme over! Heldigvis ligger det mye sand og slagg på isen, så forholdene er ikke særlig mye verre enn på et Oslo-fortau i februar.

Fra den andre enden av breen er det en drøy stigning på noen hundre meter opp til værstasjonen. Lufta er merkbart tynnere, og det er tyngre å gå. Nå åpner himmelen seg og gir oss alt den har å tilby: Regn, hagl og kraftig motvind. Vi klatrer oppover i morenen, i løst terreng som gir etter for hvert skritt. Det er ikke langt igjen, men avstanden føles uendelig. Jeg er så sliten at jeg kun kan ta fem-seks skritt om gangen før jeg må stoppe og hvile, og jeg begynner å forstå at KOLS er en sykdom jeg helst vil unngå.

Endelig når jeg værstasjonen, et Sovjet-monstrum dekorert i fargerike mønstre, beliggende på 3680 meters høyde. En av meteorologene viser meg surmulende det han har å tilby for natten: Et tomt rom uten så mye som en madrass, med gulvplanker som vinden trekker gjennom. Det er ikke mye å skryte av, men det finnes ikke noe rikt utvalg av bosteder her oppe, så jeg takker ja. Så tar jeg av meg sekken og går ned igjen for å hjelpe de stakkars tsjekkerne, som nesten har gitt opp og lagt seg ned for å dø.

Vi tørker klær og sko, spiser salami og brød, og kryper i soveposene. Symptomene på høydesyke har allerede begynt å melde seg: Alle har vi dundrende hodepine, og Martin kaster opp. Klatrere som har bestemt seg for å nå toppen av Kazbeg, pleier å være på værstasjonen en dag for å akklimatisere seg. For oss får det bli med akklimatiseringen. Tross kulda, vinden og de heller kummerlige forholdene tar det oss liten tid å sovne.

Dagen etter er været lettere, men Kazbeg, som nå er rett over oss, ligger fremdeles skjult i en stor skydott. Vi krysser breen igjen, og firer oss ned samme vei som vi kom. Hodepinen letter, humøret stiger og de varme klærne pakkes ned igjen etterhvert som vi kommer lavere i høyde. Likevel er det noen av tsjekkerne som så vidt greier å karre seg hjem til Marinas hage. Martin kollapser ved inngangsdøra og går glipp av velkomstaperitifen, som består av vannmeloner og den forferdelige druespriten chacha.

Jeg blir boende hos Marina noen dager, og blir kjent med flere turister, de fleste fra Øst-Europa. Vi går lange turer om dagene og lar oss skjemme bort med god mat og vin om kveldene. I det jeg drar, lover jeg å komme tilbake snarest mulig og bestige Kazbeg, som nå ligger innhyllet i svarte skyer.


Noen halsbrekkende timers marsjrutka-kjøring tar meg til Gori, en middels stor industriby midt i Georgia, som ikke har noe spesielt interessant å tilby bortsett fra én ting: Byen er fødestedet til landets mest berømte og beryktede mann, en mann som til den dag i dag er gjenstand for kultisk dyrking og nesegrus beundring, på tross av at hans regime topper folkemordstatistikkene i det 20. århundre. I Gori fødtes Iosif Dsjugasjivili, senere kjent under navnet Stalin.

Huset der Stalin ble født og tilbrakte sine første år, en tarvelig liten murhytte, er bevart og overbygd med en tempelaktig hvelving med søyler. I bakgrunnen ruver et palass med klokketårn, som rommer Stalin-museet. Museet danner midtpunktet i byen, og er omgitt av en park med fontene og benker. Herfra går Stalin-avenyen gjennom Gori som byens hovedåre. Avenyen ble bygd på 30-tallet etter diktatorens egen ordre. Flere hundre boliger ble jevnet med jorden for å få plass til komplekset.

Museet har et sterkt religiøst tilsnitt: Søyler, røde løpere, blyglassvinduer, byster i hvit marmor. Det er mørkt og stille. Guidene visker andektig mens de forteller om Stalins liv fra ung rebell, poet og marxist til landsfader og ufeilbarlig leder av Sovjetunionen. I bilder og tekst viser utstillingen livet til diktatoren, men unngår å nevne tvangskollektiviseringen, utrenskningene, GULAG-leirene og alt det man ellers forbinder med Stalin. I det jeg kommer til rommet der Stalins dødsmaske opplyses av en enslig lampe, har jeg nesten slukt myten om den godslige bartemannen som med stø hånd trakk Sovjetunionen opp i industrialismens herlighet og avverget nazistenes verdensherredømme.

Men i neste rom, som viser gaver han mottok fra folket og andre statsledere, blir jeg påminnet hvor latterlig hele denne persondyrkelsen er: Her er Stalin-figurer utskåret i tre, brodert med korssting, gravert inn i porselen, håndmalt på tallerkner, tegnet med fettstift, smidd i bronse, uthogd i granitt og vevd på gardiner. Det lar seg ikke skjule at mannen var egosentrisk, stormannsgal, brutal og paranoid. I 27 år styrte han Sovjetunionen – 27 år med forfølgelse, hungersnød, krig og massedeportasjoner. Likevel finnes det enda mennesker som reiser hit til Gori nesten som pilgrimer, for å se Stalins fødested. Kulten lever fremdeles.

I Gori blir jeg matforgiftet og tilbringer derfor mer tid enn ønsket i et råttent hotellrom på hotell Inturist. Inturist var Sovjetunionens statseide turoperatør, og de fleste postsovjetiske byer har en grå murkloss stående med dette navnet trykt i store kyrilliske bokstaver. I Georgia i dag brukes mange av disse hotellene til å huse flyktninger, folk som er blitt drevet fra sine hjem i Abkhazia eller Sør-Osssetia. Resterende rom leies ut til turister, som må regne med kalde dusjer, doer som ikke trekker ned, røyklukt, flassende tapet, mugne madrasser og en interessant fauna av små dyr. Å være matforgiftet på et slikt rom er ikke å anbefale, selv for den mest eventyrlystne.

Ved første mulighet hiver jeg meg på et tog. Her blir jeg forsøkt spleiset med to forskjellige jenter, av en fyr som underholder hele vogna på høylytt georgisk. Alle ler og spanderer øl og mat. Jeg blir sittende som et ganske ukomfortabelt midtpunkt, og prøver å få med meg hva alle ler av.

Jeg er på vei vestover, nordover, tilbake til fjellene. Til Svaneti, en region som ligger ved siden av det ennå ustabile Abkhazia. I Svaneti skal naturen være vakrere enn noe sted, og kulturen være preget av gammeltro, tradisjon og bandittvirksomhet. Mange sier at det er Svaneti som er det ekte Georgia. Å reise dit virker vanskelig, farlig og fristende.

4. Gakh, Ilisu, Tblisi

Om enorme mengder gjestfrihet. Og enorme mengder vin og svovel.

Gakh ligger en fire timers busstur nordvest for Sheki. Derfra har jeg bestemt meg for å ta drosje til en landsby som heter Ilisu, lenger opp i fjellene. På bussholdeplassen er jeg lett bytte for de tjue taxisjåførene som står og røyker og knasker solsikkefrø. De ser ikke ut til å ha hatt en kunde på ukevis, og jeg må jo være som en gave fra himmelen der jeg står med tung ryggsekk og usikkert blikk. Nå gjelder det å selge seg dyrt! En ung fyr kommer bort til meg, og jeg sier jeg skal til Ülü Körpü, et pensjonat som ligger et stykke unna.

- Fem manat, sier han og viser fem fingre og et bredt glis.
- Hva med tre? spør jeg.
- Alt for lite, roper de andre sjåførene, som følger ivrig med på samtalen.
- Ikke velg ham! Min bil er mye bedre. Dessuten er han full, sier en av dem, og alle bryter ut i latter. Vi blir enige om at fire manat er en bra pris. Jeg slenger sekken i bagasjerommet på Ladaen, som er langt eldre enn sin sjåfør. Han er ikke full, men han snakker ikke russisk, dermed blir det lite prating. Han kompenserer ved å fyre opp stereoanlegget med aserbadsjansk popmusikk, som faktisk setter en viss stemning til landskapet rundt oss. Her er fjellene bratte og kantete. Vill natur og azeri-techno – en merkelig, men ikke så dum kombinasjon.

Pensjonatet Ülü Körpü¸ består av en håndfull steinhytter ved siden av en elv. Hyttene er ganske sparsommelig innredet, med hull i gulvet-doer og en steinhard seng, men beliggenheten er strålende, maten god, prisen overkommelig og folkene trivelige. Bortsett fra meg er det et titalls andre gjester der, byfolk som reiser opp i fjellet når det blir for varmt i lavlandet.

Dagen etter går jeg inn til landsbyen Ilisu. Jeg blir stoppet langs veien av en familie fra Baku som inviterer meg på lunsj, og tilbringer en time sammen med dem. De er rike mennesker som sympatiserer med president Alijev og har lyst til å lære seg engelsk. Jeg konverserer så høflig jeg bare kan, takker for maten og ønsker dem god ferie.

På vei ut av landsbyen kommer jeg til en militær veipost. De vil se passet mitt, som jeg har vært dum nok til å legge igjen i hytta. De forteller meg at de uansett ikke slipper utlendinger forbi, for noen kilometer unna ligger grensen til Dagestan, et urolig område hvor de ikke ønsker for mye trafikk.

Kaukasus-fjellene skiller ikke bare Russland fra Georgia og Aserbadsjan, men er også et område med mange etniske grupper og mange konflikter. Tsjetsjenia, Abkhasia, Sør-Ossetia, Nagorno-Karabakh: Innenfor et ganske lite geografisk område ligger alle disse stedene hvis navn smaker av krig, konflikt og uroligheter. Denne lille regionen rommer så mange folkeslag, språk, religioner og skikker, og til alt overmål ligger den skvist mellom stormakter som Russland, Tyrkia og Iran. Disse landene har vært okkupert og plyndret av sjaher, khaner, tsarer, konger, sultaner og fyrster gjennom hundrevis av år. Men ingen har greid å temme fjellfolkene helt. De lever fortsatt med sine egne vaner og skikker.

Litt skuffet går jeg tilbake til pensjonatet. Der er det full fest, og jeg blir invitert til å sette meg ned. Det viser seg at en av de ansatte har bursdag, og siden de fleste gjestene har reist, har kollegaene bakt kaker og lagd mat. Jeg har nettopp spist, men det hjelper ikke å si nei. Amer, som bursdagsbarnet heter, forteller at han har invitert noen venner oppover til kvelds. Jeg er også hjertelig velkommen.

Det blir en lang kveld. Vi begynner med en to timer lang fotballkamp, der jeg viser meg å holde et langt lavere nivå enn Tore Andre Flo, som Amer har sammenlignet meg med. Så følger en enorm middag med grillet lam og kylling, saueost og grønnsaker fra hagen. Vi skåler i georgisk vin og aserbadsjansk vodka. Etter maten skal det danses. En Lada gjør nytten som diskotek: Dørene på vidt gap, full guffe på stereoanlegget og dansegulv foran frontlyktene. Jeg føler meg klønete og ubrukelig sammen med disse folkene som har danset gamle krigerdanser siden de var bittesmå og har det i blodet. Jeg prøver å liste meg unna, men gang på gang blir jeg trukket tilbake på dansegulvet og opplært i forskjellige umulige bevegelser mens folk skriker av latter. Men det er moro, jeg er full og glad og danser mellom fjellene.

- Det beste av alt, sier Amer, er at fjelluften klarner opp hodet. Man kan drikke så mye man vil uten å kjenne det dagen derpå.

Dette utsagnet viser seg å være feil. Dagen etter våkner jeg med hodepine og emmen smak i munnen. Ute i hagen venter mine nye venner med en frokost som visstnok skal kurere den lille fyllesyken man måtte føle i fjellet: En skål med saueinnvoller i sterk chilisaus. Magen vrenger seg. Men jeg vil være en god gjest, og ikke sette vertskapet i forlegenhet. Pliktskyldigst spiser jeg det jeg har fått servert. Og jeg føler meg riktignok litt bedre etterpå.

På pensjonatet bor en familie som kjenner de ansatte. De er fra Tbilisi, og er på vei hjem. Jeg blir invitert med, og noen timer senere sitter jeg i bilen til Koba og Natia, et ungt ektepar med to små døtre. De har sagt at jeg kan bli hos dem så lenge jeg vil. Jeg har altså blitt introdusert til den berømte georgiske gjestfriheten – lenge før jeg har krysset grensen til Georgia.

Natia vokste opp i Gakh, hvor en stor del av innbyggerne er georigere. Hun forteller at Gakh tidligere tilhørte Georgia, men at Stalin ga bort en del av landet til sin håndlanger Ordzhonikidze, som innlemmet det under sovjetrepublikken Aserbadsjan. Selv har hun valgt å flytte til Tbilisi, men moren hennes bor fremdeles her. Før vi drar, må vi innom på besøk.

Moren til Natia bor på en liten gård med en hage der griser og høns trasker rundt og der druer vokser under bjelker i taket. Hun lager sin egen vin, baker sitt eget brød og bor sammen med sine foreldre. Bestefaren til Natia, en gammel krok med stokk og livlige øyne, forteller meg at han under krigen var med under blokaden av Leningrad og inntoget i Berlin. Entusiastisk forteller han hvordan han skjøt Katjusja-raketter mot riksdagsbygningen, og hvordan de overlevde blokaden nesten uten mat.

- Vi må skåle for veteranene og heltene, sier Koba, og løfter vinglasset. I alt drikker han tre glass før han starter bilen og turen til Tbilisi begynner.

Det tar oss noen få timer å nå grensen, og ikke mer enn en halvtime å få stemplet passene. En liten bro markerer grensen mellom to naboland som er vidt forskjellige: På den ene siden henger Aserbadsjans flagg med Islams halvmåne, på den andre siden Georgias hvite flagg med St. Georgs røde kors. Det blir ofte sagt at Aserbadsjan tilhører den asiatiske sfæren, mens Georgia har sin egen sfære. Aserbadsjans språk er en avart av tyrkisk, mens Georgia har sitt eget språk og sitt eget alfabet. Det sies også at Georgia er det mest romantiske og det farligste landet i verden. Jeg vet ikke om det bare er innbilning, men det er akkurat som om stemningen i landskapet som passerer forbi oss på veien er annerledes. Vi kjører forbi vinranker, åkre med solsikker, melonplantasjer, maisåkre og søvnige landsbyer som ser innbydende ut i kveldssolen.

Koba og Natia bor i en liten leilighet litt utenfor sentrum av Tbilisi. Jeg får soverommet deres, og Koba gir meg tjue minutter til å dusje og skifte før han vil ta meg ut for å spise med noen venner. Jeg er sliten, men tar i mot invitasjonen.

Koba jobber for OSSE i Tbilisi, og på fritiden driver han med jakt. Han har et velfylt våpenskap, og en velfylt fryser med kjøtt han har slaktet selv. Kveldsmaten skal fortæres på en ås utenfor byen, der Koba og vennene hans griller bjørnekjøtt og blander salat. Bordet dekkes med vin, salt mineralvann, brød og en pose Snickers. Kobas kamerat Irakli, som er den eldste av dem, tar rollen som tamada. Etter eldgammel georgisk skikk er tamadaen en slags toastmaster, en som leder drikkingen ved bordet. Han holder små taler og bestemmer hva det skal skåles for. Det skal skåles i vin, og glasset skal tømmes i en slurk. Det er ikke lov til å sluntre unna, men heller ikke lov til å drikke mellom skålene.

- Jeg vil skåle for deg, Kristian, for at du har kommet til oss, og for at du ble kjent med Koba. For at ditt opphold i Georgia skal bli interessant, og for at du føler deg hjemme og blant venner her. For deg!

- For deg! roper de andre.
- Gaumarjos!

Vi drikker ut, og fråtser i grillet bjørn, søte agurker og saftig tomat. Tamadaen gjør jobben sin med flid: Han er morsom, seriøs, veltalende og presis. Vi skåler for bekjentskap, vennskap, Georgia, Norge, kvinner, barn, foreldre, forfedre, døde venner, livet, kjærligheten, fremtiden og en hel del andre ting. Det blir mange store slurker med hjemmelaget vin. Til slutt må jeg gi opp, og sjangler bort til en busk for å spy.

- Det gjør ingenting, sier Koba og kommer etter meg med en serviett og en flaske vann. – Du er vel ikke så godt vant med disse tradisjonene. Hvis du ikke vil ha mer, må du bare si fra.

Men jeg holder det gående en god stund til, helt til vi bestemmer oss for å pakke sammen og dra hjem. Utslitt og fullt påkledd sovner jeg i Koba og Natias seng. Selv sover de på en feltseng sammen med barna.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal ta i mot en slik gjestfrihet. Jeg sover i sengen deres, Natia lager mat til meg og vasker klærne mine, Koba tar meg med på kjøretur i byen selv om han jobber. Om kveldene spiser vi kvelds og drikker vin. Ingen av oss snakker russisk helt flytende, så det er vanskelig å få uttrykt seg skikkelig. Jeg liker meg hos familien, men er redd for å strekke gjestfriheten for langt. I det Koba inviterer meg til å bli med dem til fjells neste helg, takker jeg nei. Jeg forlater dem med et løfte om å komme innom før jeg drar fra Georgia.

Tbilisi er gammel, grønn, varm, nedslitt, full av kirker og nesten tom for folk. Det er sommerferie, og de fleste har reist på fjellet eller til Svartehavet. Jeg vandrer rundt i de brolagte gatene og er halvhjertet turist. Varmen er nesten uutholdelig, og som regel gir jeg opp og blir sittende i skyggen med en bok og en flaske vann. En dag tar jeg en tur innom byens berømte svovelbad. Tbilisi betyr varmt vann på georgisk, og byen ble grunnlagt ved noen kilder med svovelholdig vann. Berømtheter som Dumas og Pusjkin lovpriste svovelbadene, og badekulturen er viktig for mange av innbyggerne – en krysning mellom tyrkernes hammam og russernes banja.

Badehus nr. 5, grunnlagt 1921, står det på et skilt dekorert med hammer og sigd. En trapp fører ned til en fuktig kjeller hvor en dame sitter og kjeder seg bak en skranke. Hun sier at jeg kan få en times bad i privat rom for 30 lari, eller i felles bad for to lari.

- Jeg tar fellesbadet, sier jeg. Jeg har lyst til å se og lære.
- Som du vil, sukker hun.

I hele kjelleren kjennes en sterk eim av svovel. Det lukter som råtne egg, og svir i nesen. Garderoben er belagt med grånede fliser, og rustne vannrør fører inn i badet. Bak et bord sitter tre tykke menn i underbukse og slippers og røyker.

- En norsk viking! roper de i det jeg forteller hvor jeg kommer fra. Enda mer entusiastiske blir de når jeg forteller at jeg har vondt i nakken.

- Da må du få massasje, erklærer den tykkeste, stumper sneipen og fører meg inn i badet. Her renner svovelvannet fra kraner i taket, og det ryker fra et varmt basseng. Jeg dusjer, bader og legger meg ned på en brisk for å få massasje. Jeg knekkes opp, blir vridd og slått og skrubbet med noe som antagelig er stålull. Nok en dusj, og så er jeg så god som ny. De tre tykke mennene inviterer meg på te. Det er hyggelig, men i det en av dem begynner å fortelle vitser med sterke homoerotiske undertoner, reiser jeg meg høflig og sier adjø. Igjen går jeg ut i varmen, men føler meg forfrisket og noen kilo lettere. Gamle Tbilisi er spennende, men igjen lokker fjellene. Snart må jeg avgårde igjen, til det som sies å være et av Georgias vakreste naturområder.

Til Khazbegi.
Bare navnet.

3. Fjellets farer

Om ekle tog og vakker natur, om godt vertskap og Thor Heyerdahl, og om å nesten bli hundemat

Nattoget fra Baku til Sheki er helt mørklagt der det står på perrongen. Jeg har kjøpt billett i en platskartny-vogn, en åpen vogn med femti brisker som man kan sove på. Selvsagt er vogna stappfull, og mens toget står på perrongen er elektrisiteten slått av. Det betyr at det ikke går an å se noen ting, men verst av alt betyr det at vogna er så varm at svetten siler ved hver minste bevegelse. Min nabo, en gamling med striglet bart og sjømannstatoveringer, hjelper meg å buksere sakene mine på plass. Toget setter seg sakte i bevegelse i det et ektepar med fire kofferter presser seg inn ved siden av meg og gamlingen. Et åtte timer langt togmareritt er i ferd med å begynne.

Fra overkøya der jeg ligger, slipper det inn nøyaktig nok luft gjennom vinduet til å døyve den stramme pisslukten fra toalettet i enden av vogna. Vi har prøvd å åpne vinduet flere ganger, men det har kilt seg fast. Briskene som skal brukes til soveplasser, er tydeligvis designet for dverger. Jeg ligger i fosterstilling med ansiktet vendt mot den lille sprekken i vinduet og ser på det dystre ørkenlandskapet der ute i mørket. Et par fete kakkerlakker haster forbi på veggen, det er nesten så jeg kan kjenne værhårene deres kile i ansiktet. Den gamle sjømannen snorker i sin dype søvn. Selv blir jeg liggende våken og angre på at jeg ikke betalte litt mer for en egen kupè – men det ville sannsynligvis ikke vært noe særlig bedre. Uansett er tog et billig transportmiddel. Jeg betalte mindre for togturen gjennom halve Aserbadsjan enn for taxituren fra leiligheten til stasjonen.



Toget ankommer Sheki tidlig neste morgen, og selv om jeg føler meg fullstendig miserabel etter tre timers urolig døs, er det motiverende å se ut av vinduet. Sola står opp over grønne enger og frodig skog, og det er deilig å forlate det elendige toget og komme ut i frisk luft.

Sheki er en koselig fjellby med en langt mer avslappet karakter enn Baku. Jeg får rom på et pensjonat som ligger ved siden av en basar, der bildeler, husholdningsartikler, matvarer og bestemorstruser selges og kjøpes med stor entusiasme. Bortenfor basaren ligger byens sentrum, hvor folk med god tid slurper te og spiser halva, en kake av nøtter og honning som selges på hvert hjørne. Litt unna byen ligger et slott fra den tiden da Aserbadsjan var en av Persias nordlige utposter ved foten av Kaukasusfjellene. I dette området bestemte azeriene seg for å gjøre opprør mot perserne på 1700-tallet, og sjahen måtte til slutt gi tapt for de hardføre fjellfolkene.



I nærheten av slottet ligger en liten bygning med en plakat som forteller at dette er byens historiske museum. Jeg blir vinket inn av en gjeng entusiastiske jenter som sitter utenfor og tibyr meg omvisning på en drøss forskjellige språk. Hun som kan best engelsk setter i gang med omvisningen, som i åtte forskjellige rom tar for seg Aserbadsjans historie fra steinalderen til i dag, samt lokal geografi, topologi, zoologi og biologi. I det første rommet står en trist forsamling utstoppede dyr og råtner. Trynet til villsvinet er teipet sammen, en and har mistet halve fjærprakten og en hjort står og balanserer i et hjørne og ser ut som om den skal gå i oppløsning når som helst. Jenta haster i vei, og på et kvarter har vi gått gjennom alt fra ysteredskaper i bronsealderen til lokale helter fra krigen mot Armenia i 1993.
Mett av ny kunnskap går jeg ut av bykjernen, gjennom en bydel av små gårdsbruk og ut på en sti som fører oppover i skogen. Det er godt å komme ut i naturen igjen, og jeg går et godt stykke før jeg bader i en bekk og setter meg ned med matpakka under et tre. Jeg savner ikke Baku noe særlig.

Noen kilometer nord for Sheki ligger landsbyen Kish. En eldgammel buss sliter seg opp de bratte bakkene og stopper på et brolagt torg der senete, gamle bønder selger meloner, og husdyr av alle slag gresser bak butikkbodene. Herfra vandrer jeg rundt på smale veier forbi billedskjønne steinhus, og tenker at jeg virkelig begynner å komme meg utenfor rekkevidden av den vestlige sivilisasjonens klamme grep. Inntil jeg, helt plutselig, står ansikt til ansikt med en forgylt byste med påskriften ”Tur Heyerdal”.

Det viser seg at Kish er stedet som fikk Heyerdahl, etter utgravninger ved den gamle albanske kirken i byen, til å lansere sin omstridte teori om at skandinaver stammer fra Kaukasus. Først fant han helleristninger ved kysten av Kaspihavet som ligner skremmende mye på de norske helleristningene, så påpekte han den språklige likheten mellom navnet ”Azeri” og navnet på de norrøne gudene, ”aser”. Han ble ikke tatt alvorlig blant professorene på Blindern, men i Kish har han fått heder og ære.

Ved siden av kirken og Heyerdahl-bysten ligger en liten kafé der jeg tilbys husrom for en gunstig pris. Ilhama, en geskjeftig dame som også driver omvisninger i kirken, gir meg et rom i familiens hus. Jeg får lunsj, melon og te. Og jeg blir kjent med Ilhamas seksten år gamle nevø, Sanan, som har jobb i Russland, men som er hjemme på ferie og kjeder livet av seg. Vi kommer godt overens, og jeg lærer ham å spille fyrstikkpoker.



Jeg tilbringer noen fine dager i Kish. Om dagene går jeg lange turer med Sanan og fetteren hans, om kveldene spiller vi kort og drikker te i frukthagen. Her møter jeg Azer, en slektning fra Baku som er rundt tretti og den første jeg har møtt som åpent er i opposisjon mot den sittende regjeringen.

- Det er ikke akseptabelt slik det er nå. Aserbadsjan styres av en utvalgt krets som stikker av med alle ressursene og lar resten av befolkningen sitte igjen uten noe. Det sier jeg deg, det kommer til å ende med revolusjon, sier han.

Aserbadsjan ble en selvstendig stat i 1991. Landet har tjent gode penger på oljesalg, men lite har kommet befolkningen til gode. President Ilham Alijev, hvis bebartede ansikt gliser fra store plakater langs veiene, har vist liten interesse for å tjene folket.


- De statlige institusjonene våre er elendige og fulle av korrupsjon. Folk som jobber for staten går på luselønn. Kun presidenten, oljemagnatene og mafiaen tjener penger. Opposisjonen er splittet, men det finnes noen som jobber aktivt for å få endringer, forteller han og lover å sette meg i forbindelse med noen virkelig seriøse opposisjonelle. Mange av dem kommer fra den mer religiøse delen av befolkningen.

Selv er Azer mer praktiserende muslim enn de fleste aserbadsjanere jeg har møtt. Han forteller at han selv valgte dette, etter å ha levd et utsvevende liv. Vi begynner en lang diskusjon som berører religion, politikk, kulturkonflikter og den riktige levevei. Seint på natta kryper jeg i seng, full av dårlig samvittighet for alle mine lyter og synder.

Neste dag går jeg, Sanan og hans tretten år gamle fetter Vuqar opp på et høyt fjell. Det er varmt, og det tar oss mange timer å komme over tregrensen og opp på toppen, som gir oss utsikt over hele verden. Vi slapper av i sola og spiser lunsj mens vi beundrer synet av en gjeterflokk som kommer mot oss litt lenger nede i dalen. Hundrevis av ullkledde sauekropper, kyr og hester er på vei opp i fjellet for å beite. Det er som om hele fjellet rører seg under de tusen klovene.

Men vi har ikke regnet med at gjeterhundene, som er oppdratt til å beskytte flokken, skal se på oss som en trussel. På avstand kan vi se at de bryter ut av følget og kommer settende mot oss. De er åtte stykker. Vi er bare tre. Det hjelper ikke å løpe. I følge Sanan er det bare en ting å gjøre: Sette seg ned og være helt rolig.

Det er i grunnen en latterlig situasjon. Der sitter vi, tett sammen og ute av stand til å røre oss. Hundene, som er noen raggete beist, omringer oss fra hver sin kant. Den største av dem kontrollerer tydeligvis de andre, og alle nærmer seg når han tar et skritt fram. Han kommer mot oss forfra og stirrer oss rett i hvitøyet mens han flekker en siklende kjeft full av tenner. Alle de åtte kjøterne gneldrer og reiser bust. Halene står rett til værs, det er tydelig at de tar seg selv veldig alvorlig. Skritt for skritt nærmer de seg, og hver minste bevegelse fra oss gjør dem mer aggressive og nærgående. Lille Vuqar skjelver og mumler en bønn. Jeg legger armen om ham og prøver å beskytte hodet hans best mulig, mens jeg tar meg selv i å lure på hvor på kroppen det gjør mest vondt å bli bitt, og om det i det hele tatt er mulig å slåss mot åtte rabiate bikkjer. Gjeterne er flere hundre meter unna, flokken er i ferd med å passere oss lenger nede i dalen. Hundene er så nærme oss nå at vi kan kjenne pusten deres. Den ene napper i buksebeinet til Sanan. Jeg møter det mørke blikket til den største – den ser ikke ut til å være interessert i forhandlinger. Hva skal man gjøre? Finne frem noe mat i sekken? Trekke kniv? Ta et siste bilde? Rope på gjeteren? Angre på at man ikke tegnet dyrere forsikring?

Så skjer det som egentlig bare skjer på film: Sjefskjøteren trekker seg plutselig unna, og de andre hundene mister interessen for oss. Logrende dilter de avgårde som om ingenting har skjedd, tisser litt i buskene og fortsetter ned mot saueflokken. Antagelig har de kjent lukten av flokken som har passert, og regner med at vi ikke er på territoriet deres lenger.

Sakte reiser vi oss, nesten forbauset over å være like hele. Vi går ned til gjeteren, som er lettet over at alt er bra med oss.

- Dere gjorde det eneste riktige. Hadde dere prøvd å løpe, hadde ikke jeg vært i stand til å redde dere, gliser han. Vi ler litt, vi også. Man har lov til å le litt når man nettopp har unngått å bli skambitt av glupske villhunder.

Historien blir godt mottatt ved kveldsmaten, men vi bestemmer oss i stillhet for å holde oss unna gjeterflokker fra nå av.

Etter noen dager blir jeg rastløs og bestemmer meg for å dra videre. En marsjrutka, en liten minibuss, tar meg tilbake til Sheki. Kassettspilleren i bussen går for full guffe med knallhard, hjemmelagd popmusikk. En lapp på veggen averterer for opplæring i Microsoft Word, Excel, internett og tegneprogrammet Paint. I Sheki kjøper jeg billett til en buss som går videre mot Gakh, en annen fjellby hvor jeg skal tilbringe noen dager før jeg drar videre til Georgia.



Jeg er glad for å være like hel. Men mest av alt er jeg glad for at jeg nå har venner i Aserbadsjan, og at jeg har tilbrakt disse dagene sammen med en familie som har vært så gjestfrie og så utrolig vennlige. Jeg kommer til å savne Ilhama, Sanan, Vuqar, og Azer. Og ikke minst den kjente oppdageren Tur Heyerdal.

2. Ut av oljesumpen, opp på fjellet

Om biltrøbbel, piknik i skogen og flørting med gamle damer

Baku er en grei by, men heller ikke noe mer. Jeg bruker noen dager på å traske gatelangs, gå meg vill og havne på triste, postkommunistiske steder ved hjelp av byens offentlige transport. Jeg drikker kannevis med te på gamle tehus der middelaldrende menn med bart spiller sjakk og løser verdensproblemer. Jeg spiser deilig aserbadsjansk mat på kafeer befolket av unge, jålete jenter og hippe gutter iført T-skjorter med logoer som ”Dolge Cabbana”, ”Gay Largo Holiday Resort” og ”Why U Make Me Crazy & Lover?”. Jeg unngår de mange irske pubene og glamorøse nattklubbene som kun eksisterer for Bakus store samfunn av utlendinger, eller ”expats”, som de kaller seg. Det vrimler nemlig av briter, amerikanere og skandinaver i byen – ikke turister, men oljearbeidere.

- Få av oss går på disse stedene lenger. Det er så deprimerende å møte disse oljefolka som bare er her en liten stund, og som bare er interessert i irske puber og russiske prostituerte. Vi som har bodd her en stund går mindre ut, og har oftere fester hjemme hos hverandre, forteller Joe. Han er fra Newcastle, og har jobbet i Baku i et års tid, for oljeselskapet BP. Vi sitter i bilen hans, en gammel og herjet Jeep som tydelig sliter med å holde koken i den intense varmen. Joe har tatt meg med på tur ut av byen, målet er en liten landsby et par timers kjøring unna hvor gresset er grønt og lufta frisk. Et kjærkomment avbrekk fra klamme Baku.

I løpet av turen blir vi stoppet av politiet to ganger, og må stoppe ytterligere tre for å fylle vann på en radiator som lekker. Et stykke utenfor byen endrer naturen karakter, og det endeløse ørkenlandskapet viker plass for grønne skoger og runde åssider. Vi parkerer den kokende bilen og vandrer avgårde innover en dal.

Etter en stund når vi en landsby hvor noen dovne kyr har lagt seg til avkjøling i elva, og noen like dovne bønder hilser verdensvant og spør oss om vi er turister. Det er vanskelig å lure dem til å tro noe annet. De nikker bare og ser uinteressert forbi oss. Her skjer det åpenbart ikke stort, men naturen er nydelig og bringer tankene hjemover. Vi går over en eng der det står ruiner av noe som kan ha vært en enorm låve. Tydeligvis har landsbyen vært en del av en kolkhos en gang i tiden, et kollektivjordbruk som kommunistene påtvang bøndene i Sovjet-tiden. Poenget med kollektivisering var at jordbruksressursene skulle samles på ett sted, og at alle bøndene i omegnen skulle levere produktene sine på ett sted, slik at det kunne forvaltes og distribueres av statens representanter. Det var sjelden spesielt populært, og det er ikke rart at disse bygningene er blitt stående og råtne etter Sovjetunionens oppløsning. Kun ett av husene ser ut til å være i fortsatt bruk – en gammel steinhytte med en stor parabolantenne utenfor døra.

Vi følger en skogssti tilbake til veien, og går oss nesten vill i den tette krattskogen. Vel tilbake møter vi en familie som sitter i en eng. De har parkert Ladaen og satt seg for å spise kvelds, og Joe og jeg blir invitert til å sette oss med dem. Far og mor er veldig pratsomme, og den ene datteren, som studerer engelsk, stiller en masse spørsmål. Den andre datteren, som tydeligvis er midt i tenåringskrisen, blir sittende i bilen og rødme.

- Ser du det store huset på åsen der oppe? Det er presidentens sommerbolig. Mange byfolk kommer hit for å feriere i helgene, og her har presidenten valgt å bygge seg hus, forteller faren og peker opp på en åsside der et gigantisk slott ligger innenfor høye steingjerder med piggtråd. Men presidenten har sjelden tid til ferie, innrømmer han, mens han byr på brød, ost og saftig vannmelon.

- Brødet og osten har vi laget selv, sier moren stolt. Det smaker virkelig bra. Både Joe og jeg er sultne etter all gåingen, og gjør ikke skam på gjestfriheten deres. Vi spiser opp rubb og rake, og gjør oss klare til å gå.

- Vil dere overnatte hos oss? Så kan dere kjøre tilbake til Baku i morgen, spør familien.

Vi avslår. Joe skal tidlig på jobb dagen etterpå, og har lyst til å komme seg til Baku før det blir mørkt. Dermed går turen tilbake fra de grønne dalene, gjennom ørkenlandskapet og inn i byen. På turen tilbake blir vi stoppet av politiet nok en gang, og motoren er så varm at det er like før den koker over og eksploderer. Mot slutten av turen sitter vi bare og ber om at den skal holde hele veien.

Dagen etter drar jeg innom jernbanestasjonen og undersøker mulighetene for å kjøpe billett til Sheki, som er neste stopp på turen. Damene i informasjonsskranken er mot formodning veldig hjelpsomme – de er jo tross alt tre stykker inni den lille boden – og gir meg en masse informasjon om billetten og om hvor fint det er i Sheki.

- Slik en hyggelig ung mann! Du må passe på å få med deg gamlebyen, fniser en av dem. Da jeg ber om å få ta et bilde av dem, stenger de hele informasjonsboden, og en masse kunder må vente mens de tre finner fram sminkeskrinene og legger på litt ekstra leppestift og øyenskygge. Passe flau tar jeg bilder av damene i boden mens folk står tålmodig og venter.

På vei hjem til leiligheten går jeg innom en skomaker for å få reparert sandalene mine. Han bruker tre minutter på jobben, og nekter å ta betalt. Til alt overmål får jeg sukkertøy av en gammel dame som sitter og henger i verkstedet hans. Jeg har tydeligvis draget på disse gamle damene!

Jeg begynner å klø etter å forlate Baku. Det er en grunn til at denne svette oljebyen ikke er noen hyppig besøkt turistperle. Dessuten lokker fjellene og skogene. Det føles godt å snart skulle sette seg på toget og dra videre vestover.

1. Baku

Om lugubre hotellrom, luksuriøse leiligheter, en seks år gammel KGB-sjef og miss Holly Golightly.

Jeg ankommer flyplassen i Baku tidlig om morgenen. Ute er det grålysning, men likevel kjenner jeg en klam hete i lufta. Lange korridorer fører meg og de andre passasjerene – de fleste er familier med skrikerunger som har gjort flyturen fra Riga til en tålmodighetsprøve, men også noen famlende, svenske businessmenn i blazer og dårlig passende jeans – fram til et stort, nakent rom med gule vegger og skilt som forteller at dette er grensen til Aserbadsjan. Her må visumpapirene fylles ut og passet kontrolleres. Grensevaktene er ikke strenge, men prosessen med å få visum er møysommelig og tidkrevende. I køen har en treåring bestemt seg for å ta ut sin irritasjon på resten av verden ved å skrike høyt og lenge. Jeg vurderer å gjøre det samme, men klarer å avstå. Endelig er køen over, jeg får stempelet i luka, kan plukke opp bagasjen og vandre ut av flyplassen, der en smørblid taxisjåfør med bart kaster seg over meg og nekter å la meg gå. Jeg har en innebygd skepsis mot disse sjåførene, for de spiller på folks usikkerhet, trøtthet og manglende kjennskap til reiserute, priser og valuta.
Jeg avviser ham høflig, men kontant, men han gir seg ikke. Etter en lang diskusjon sitter jeg i bilen hans og føler meg rundlurt allerede. Det skjer hver gang.

Turen inn til Baku går langs en splitter ny motorvei gjennom ørkenen, og først i det vi når utkanten av byen går det an å få øye på spor av vegetasjon. Baku, som ligger ved vestskysten av Det kaspiske hav, var egentlig en ørkenby. Først på slutten av 1800-tallet, da europeiske oljekolonister begynte å bosette seg her, begynte plantene å gro: Europeerne fikk tilsendt jordsmonn og planter med de tomme oljetankerne som kom hit for å hente olje. Dermed satte de i gang med kunstige vanningsanlegg og grønne fingre for å få byen til å blomstre. Nå ligger den som en liten oase mellom en gråbrun ørken og det skittenblå, oljerike kaspihavet, oppå en liten ås der et Berlin-aktig TV-tårn tar i mot oss som det høyeste landemerket.

Sjåføren, som presenterer seg som Eldar, og som faktisk ligner litt på Eldar Vågan, forteller at byggevirksomhet er Bakus store landeplage om dagen. I det vi kjører forbi et område med ruiner strødd over begge sider av veien, forteller han at myndighetene har revet en rekke fattige boligormåder for å få plass til nye industri- og representasjonsbygg.

Jeg har bedt om å bli satt av på et hotell som går for å være blant byens billigste. Etter mange oljeboom har Baku blitt en by med mange rike utlendinger, og kravene om luksuriøst losji har ført til at hotellgiganter som SAS Radisson har oppført sine demoniske byggverk midt i sentrum, og til at priser for tak over hodet har føket til værs. Hotellet jeg har valgt er en gammel sovjet-kloss: Grått og trist utenpå, falmet og knirkete inni. Det er noe med disse sovjethotellene som er litt sjarmerende: De ble bygd med tanke på at hele folket skulle kunne nyte en relativ luksus, og var derfor billige kopier av de fasjonable, viktorianske hotellene med lysekroner og stukkatur i taket, røde vegg-til-vegg tepper på gulvet og rom med høye tak og store vinduer. For førti år siden var det sikkert en euforisk glede for en ferierende Moskva-familie å vri om nøkkelen til rom 204 og gå inn i det store, sjøvendte værelset, men for meg er det umulig å la være å legge merke til det muggluktende badet, de vaklevorne pinnestolene som står stablet i et hjørne, og det faktum at sengetøyet ikke er blitt skiftet etter forrige gjest. Rommet vender ikke bare mot sjøen, men også mot det som må være byens mest traffikerte gate, der sjåførene tuter på hverandre i ett kjør og en politimann med mye på hjertet står og skråler i en ropert. Jeg går ut av rommet og henvender meg til dama som passer på etasjen – alle sovjethotell har en oppasser på hver etasje som tar seg av renhold og utdeling av nøkler. Som regel er disse kvinnene skikkelig hatefulle, og denne frøkenen ser ut til å være av det verste slaget. Hun setter er par olme, utstående øyne i meg i det jeg banker på dørkarmen hennes.
- Unnskyld, god dag, sier jeg, på høfligste skolerussisk.
- Hva vil De? spytter hun tilbake.
- Jeg...eh..har nettopp overtatt rommet, og lurte på om det var mulig å få nytt...
- I morgen! hveser hun. Det er tydelig at hun har registrert min ankomst, og allerede lagt opp programmet.
- Men jeg...
- I morgen bytter vi sengetøy!
Det er liten vits i å diskutere. Jeg snur meg og går tilbake mens jeg kjenner det olme blikket brenne i nakken.

Sliten som jeg er etter flyturen, sovner jeg likevel på den bulkete madrassen, til lyden av bråkete trafikk og tuslende kakerlakker.

Førsteinntrykket av byen er heller ikke det beste. Det er riktignok rent og pent, og velholdte klassiske bygninger tårner langs de brolagte gatene. Hovedgata kunne ligget hvor som helst i verden: I utstillingsvinduene flanerer dukker med klær fra alle de kjente merkene, og midt på torget har McDonalds slått seg ned. Jeg får inntrykk av at hele byen har solgt sjela si til oljeindustrien, og er ikke særlig imponert.
Politimenn står og henger på alle hjørner, og de roper gjerne etter de unge damene som stolprer seg forbi på høye hæler. De fleste aserbadsjanere er shiamuslimer, akkurat som i nabolandet Iran. Men praksisen er langt mer avslappet: Her er det ingen pålegg om tildekking for kvinner, og byens unge damer ser mest ut som om de er inspirert av russisk mote: Korte skjørt, høyest mulige hæler og en tjukk maske av ansiktsmaling i alskens pastellfarger. Mennene, derimot, er overraskende likt kledd: Hvit, kortermet skjorte og dressbukser er uniformen for gamle og unge. Det er tilsynelatende få som utfordrer det etablerte med jeans eller alternative sveiser.

Mangelen på et alternativt ungdomsmiljø er påfallende, i følge Kristin. Hun har jobbet i Baku i et halvt års tid, og har ennå til gode å se ungdom som går sine egne veier.
- Det er kanskje en sammenheng mellom mangelen på ungdomsopprør, og at det er vanskelig å spore et genuint demokratisk miljø her i landet, sier hun, der vi sitter og deler en kanne te på en uterestaurant med saccosekker rundt bordene. Hun mener at det politiske miljøet trenger en bedre opposisjonsbevegelse enn den som allerede finnes.

Og Aserbadsjan er på alle måter et land som kunne hatt behov for en opposisjon: Presidenten i landet, Ilham Alijev, arvet styret av faren Hejdar, som døde i 2003. Hejdar, som hadde sittet med makten siden 1969, var lite interessert i å dyrke frem noen opposisjon, og ser ikke ut til å ha oppdratt sønnen i demokratiets ånd: Seks år gammel ble lille Ilham utpekt til leder for landets avdeling av KGB! I de fem årene han har sittet som president, har han fulgt farens liberale politikk overfor oljeindustrien. Sosiale reformer og korrupsjonsbekjempelse har det derimot ikke vært så mye av. Det finnes en opposisjon, men i følge Kristin er de ikke gode for så mye mer enn å kritisere alt Alijev foretar seg. Det er få konstruktive løsninger.

Jeg sendte Kristin en mail før jeg dro, og hun har så vidt tid til å møte meg før hun drar videre på ferie – til Moskva og videre til Kazakstan. Men det er godt å få en landsmann som guide i Bakus gamleby, og vi tilbringer resten av kvelden med Kristins amerikanske venner og nydelig lokal mat. Kristin tilbyr meg også å bo i leiligheten hennes mens hun er borte, et tilbud som er vanskelig å avslå. Allerede samme kveld pakker jeg sammen sakene mine på sovjethotellet og vinker farvel til kakerlakkene og den sure etasjedama. Det er vel ingen overdrivelse å si at jeg klatrer noen kilometer på levestandard-stigen: Her er det aircondition, trådløst nettverk, myke senger og dusj med innlagt lys og massasje! Jeg føler meg som en azerisk mafioso der jeg sitter på terrassen i bare underbuksa og røyker en sigarett mens jeg ser ut over havet. Jeg skylder Kristin og hennes romkamerat Josie mangfoldige takk for denne gjestfriheten, og det er trist å ta farvel med dem og atter en gang være alene i en fremmed by.

Neste dag går jeg meg vil i gamlebyen, Bakus virkelige perle. Hovedattraksjonen her er palasset til det azeriske dynastiet Shirvanshah, et skikkelig 1001 natt-palass med harem, hammam, steintavler og en haug med avkroker og irrganger. Ved palassets moské møter jeg en gammel dame med en imponerende rad gulltenner og bluse i leopardmønster. Hun ber meg komme inn, og forteller om den gamle moskeen, som var bygd for sjahen, hans hustru og hoffet.

- Her ser du mennenes rom, sier hun og peker inn i det store rommet. – Sjahen pleide å sitte på denne stolen mens de andre knelte i bønn. Og der inne er kvinnenes rom.

Hun vender de lange armene sine mot et lite avlukke bak en lav dør.

- Det var viktig at kvinner og menn ikke møttes under bønnen. Mennene kom inn og ut gjennom hoveddøra, og kvinnene måtte gå ut her, sier hun og peker mot en liten luke på den andre veggen.

Jeg skal til å si noe om likestilling i de gamle imperiene, men biter det i meg og sier i stedet pent takk for omvisningen.

- Selv takk, og lykke på ferden. Er du fra Moskva?
- Nei, fra Norge.
- Send hilsener fra Baku til din far, til din mor, til din kone, til din slekt, til dine venner. Lykke til med alt, og nok en gang god tur. Far vel, sier hun entusiastisk og tar seg til hjertet.
- Ha det bra, stotrer jeg frem. Rørt som jeg er, finner jeg ikke på noe bedre.

Hilsener er herved overgitt.



Jeg er blitt invitert over til noen av Kristins amerikanske venner samme kveld. Disse vennene jobber for den amerikanske ambassaden, og bor i en leilighet i gamlebyen med takterasse. Alecia og Dave, som de heter, pleier å invitere venner på filmvisning oppe på takterrassen av og til. De har rigget seg til med vin, kaker og gode stoler, og kveldens film er Breakfast at Tiffany´s, den gode gamle med Audrey Hepburn.


Leiligheten ligger rett ved siden av Bakus eldste moské. Så fort muezzinen har kalt til kveldsbønn og sola har forsvunnet, begynner filmen. Det er noe lettere absurd i å sitte her i Baku sammen med en skokk amerikanere og le av Uncle Sally og miss Holly Golightly, mens TV-tårnet blinker som et juletre der oppe på åsen og en mild sjøbris driver inn fra kaspihavet. Men mens jeg går hjemover, tenker jeg at det nettopp er disse situasjonene man bruker så mye tid, krefter og penger på å havne i.
Og med sjøbrisen kommer det et nytt snev av optimisme inn i neseborene mine: Jeg har fortsatt en hel måned igjen å reise på. Da gjør det ikke noe at gatene er tomme på en fredag kveld eller at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å være neste uke. Og denne byen tar seg slett ikke dårlig ut nattestid.
Jeg er i ferd med å smelte litt for Baku.