5. Ekstremsport i Kazbegi

Om høydesyke, matforgiftning og Georgias mest berømte mann

Da russerne begynte sin kolonisering av Georgia på 1800-tallet, bygde de ut en vei som allerede lenge hadde blitt tatt i bruk gjennom et fjellpass i Kaukasus-kjeden. Veien går enda via Vladikavkaz i russiske Nord-Ossetia, gjennom de fantastiske fjellene og den lille landsbyen Kazbegi, slanger seg nedover langs bratte skråninger før den ender opp i Tbilisi. Russerne brukte veien til å forsyne troppene sine mens de sloss mot georgisk fjellgerilja. I dag er det ikke særlig stor risiko for geriljavirksomhet, men trafikkdøden føles som en absolutt mulighet der jeg sitter bakerst i en overfylt marsjrutka og har overlatt livet mitt i hendene til en sjåfør som åpenbart har noe å rekke i Kazbegi. I det dramatiske fjellandskapet virker det som om minibussen når som helst kan komme til å skli utfor den smale veien og tumle ned i elva som renner langt der nede i dalen. Men utsikten er skamløst vakker, og som vanlig blir den estetiske opplevelsen sterkere enn dødsangsten.

Siste stopp på veien er Kazbegi, som tross sin ubetydelige størrelse er et av de mest besøkte stedene i Georgia for utenlandske turister som liker å puste inn fjelluft. På torget er det et hotell, noen kiosker og et museum dedikert til nasjonalpoeten og forfatteren Aleksander Kazbegi, som etter å ha studert i Moskva og St. Petersburg flyttet hjem og ble gjeter, forfatter og sinnssyk.

Her møter jeg Marina, en hyggelig enke som inviterer meg til å bo hos henne. Kazbegis stadig økende tilstrømning av utenlandske fjellturister har gjort at mange ser en ekstrainntekt i å leie ut et rom eller en seng. Det viser seg at Marina har flere senger, og at hun for en fornuftig pris disker opp med kveldsmat og frokost.

Senere på kvelden dukker det opp flere turister: En polakk og fire tsjekkere som har møtt hverandre på grensen fra Tyrkia, og som har planlagt å utfordre skjebnen ved å klatre Kazbeg-fjellet. Toppen, som ligger 5047 meter over havet, er godt synlig fra Marinas veranda, og skal kunne nås på tre dager ved hjelp av stegjern og isøkser. Jeg har ikke med meg all verdens fjellutstyr, men gode sko og varme klær. Vi kan visst leie stegjern på en værstasjon midtveis på turen. Jeg bestemmer meg for å bli med, og vi skåler for nytt bekjentskap.

Turen begynner med en stigning oppover langs vakre, grønne dalfører. Foran oss, langt der fremme, ser vi Kazbeg-fjellet, som tidvis stikker fram fra skyene. Fjellet er myteomspunnet: De gamle kristne georgierne trodde at Abrahams telt var plassert på toppen, og det verserte en masse andre historier som gjorde at det var forbudt å jakte eller klatre på fjellet. Forbudet ble først brutt i 1868, da en gjeng kjekkaser fra Londons alpinistklubb erobret toppen – uten å finne verken Abrahams telt eller andre skatter.

Første stopp er en kirke som ligger på en ås ovenfor landsbyen – den ble bygd på 1300-tallet, og det var sikkert et poeng at befolkningen skulle slite og streve for å gå til nattverd. Turen opp er bratt, og i varmen er det ganske slitsomt. Men jeg merker fort at jeg drar fra mine østeuropeiske venner – de er ikke akkurat noen kondisdyr.

Det blir verre oppover dalen. Hele tiden må vi ta pauser for å vente på de siste av tsjekkerne. De har tunge sekker fulle av salamipølse og kokekar, dessuten har de staver som de går med. Jeg begynner å skjønne at det er urealistisk å bestige et over 5000 meter høyt fjell med denne gjengen, men regner med at vi i alle fall kan komme oss til værstasjonen for å overnatte.
I det vi når 3000 meters høyde, forsvinner gresset og plantene. Vi kan nå se værstasjonen, som ligger på den andre siden av den enorme Gergeti-breen. Vi går gjennom morenen, krysser en stor elv og klatrer enda noen meter. Mørke skyer begynner å true i horisonten, og vinden er stadig mer merkbar. Mine venner sliter fælt, og jeg må bytte ryggsekk med Martin, som er den slitneste tsjekkeren.

Jeg leder an over breen, som kanskje er et par kilometer i bredden. Den er relativt grunn, men her og der er det gapende sprekker ned i det uendelige. Sikten begynner å bli dårlig, så det haster med å komme over! Heldigvis ligger det mye sand og slagg på isen, så forholdene er ikke særlig mye verre enn på et Oslo-fortau i februar.

Fra den andre enden av breen er det en drøy stigning på noen hundre meter opp til værstasjonen. Lufta er merkbart tynnere, og det er tyngre å gå. Nå åpner himmelen seg og gir oss alt den har å tilby: Regn, hagl og kraftig motvind. Vi klatrer oppover i morenen, i løst terreng som gir etter for hvert skritt. Det er ikke langt igjen, men avstanden føles uendelig. Jeg er så sliten at jeg kun kan ta fem-seks skritt om gangen før jeg må stoppe og hvile, og jeg begynner å forstå at KOLS er en sykdom jeg helst vil unngå.

Endelig når jeg værstasjonen, et Sovjet-monstrum dekorert i fargerike mønstre, beliggende på 3680 meters høyde. En av meteorologene viser meg surmulende det han har å tilby for natten: Et tomt rom uten så mye som en madrass, med gulvplanker som vinden trekker gjennom. Det er ikke mye å skryte av, men det finnes ikke noe rikt utvalg av bosteder her oppe, så jeg takker ja. Så tar jeg av meg sekken og går ned igjen for å hjelpe de stakkars tsjekkerne, som nesten har gitt opp og lagt seg ned for å dø.

Vi tørker klær og sko, spiser salami og brød, og kryper i soveposene. Symptomene på høydesyke har allerede begynt å melde seg: Alle har vi dundrende hodepine, og Martin kaster opp. Klatrere som har bestemt seg for å nå toppen av Kazbeg, pleier å være på værstasjonen en dag for å akklimatisere seg. For oss får det bli med akklimatiseringen. Tross kulda, vinden og de heller kummerlige forholdene tar det oss liten tid å sovne.

Dagen etter er været lettere, men Kazbeg, som nå er rett over oss, ligger fremdeles skjult i en stor skydott. Vi krysser breen igjen, og firer oss ned samme vei som vi kom. Hodepinen letter, humøret stiger og de varme klærne pakkes ned igjen etterhvert som vi kommer lavere i høyde. Likevel er det noen av tsjekkerne som så vidt greier å karre seg hjem til Marinas hage. Martin kollapser ved inngangsdøra og går glipp av velkomstaperitifen, som består av vannmeloner og den forferdelige druespriten chacha.

Jeg blir boende hos Marina noen dager, og blir kjent med flere turister, de fleste fra Øst-Europa. Vi går lange turer om dagene og lar oss skjemme bort med god mat og vin om kveldene. I det jeg drar, lover jeg å komme tilbake snarest mulig og bestige Kazbeg, som nå ligger innhyllet i svarte skyer.


Noen halsbrekkende timers marsjrutka-kjøring tar meg til Gori, en middels stor industriby midt i Georgia, som ikke har noe spesielt interessant å tilby bortsett fra én ting: Byen er fødestedet til landets mest berømte og beryktede mann, en mann som til den dag i dag er gjenstand for kultisk dyrking og nesegrus beundring, på tross av at hans regime topper folkemordstatistikkene i det 20. århundre. I Gori fødtes Iosif Dsjugasjivili, senere kjent under navnet Stalin.

Huset der Stalin ble født og tilbrakte sine første år, en tarvelig liten murhytte, er bevart og overbygd med en tempelaktig hvelving med søyler. I bakgrunnen ruver et palass med klokketårn, som rommer Stalin-museet. Museet danner midtpunktet i byen, og er omgitt av en park med fontene og benker. Herfra går Stalin-avenyen gjennom Gori som byens hovedåre. Avenyen ble bygd på 30-tallet etter diktatorens egen ordre. Flere hundre boliger ble jevnet med jorden for å få plass til komplekset.

Museet har et sterkt religiøst tilsnitt: Søyler, røde løpere, blyglassvinduer, byster i hvit marmor. Det er mørkt og stille. Guidene visker andektig mens de forteller om Stalins liv fra ung rebell, poet og marxist til landsfader og ufeilbarlig leder av Sovjetunionen. I bilder og tekst viser utstillingen livet til diktatoren, men unngår å nevne tvangskollektiviseringen, utrenskningene, GULAG-leirene og alt det man ellers forbinder med Stalin. I det jeg kommer til rommet der Stalins dødsmaske opplyses av en enslig lampe, har jeg nesten slukt myten om den godslige bartemannen som med stø hånd trakk Sovjetunionen opp i industrialismens herlighet og avverget nazistenes verdensherredømme.

Men i neste rom, som viser gaver han mottok fra folket og andre statsledere, blir jeg påminnet hvor latterlig hele denne persondyrkelsen er: Her er Stalin-figurer utskåret i tre, brodert med korssting, gravert inn i porselen, håndmalt på tallerkner, tegnet med fettstift, smidd i bronse, uthogd i granitt og vevd på gardiner. Det lar seg ikke skjule at mannen var egosentrisk, stormannsgal, brutal og paranoid. I 27 år styrte han Sovjetunionen – 27 år med forfølgelse, hungersnød, krig og massedeportasjoner. Likevel finnes det enda mennesker som reiser hit til Gori nesten som pilgrimer, for å se Stalins fødested. Kulten lever fremdeles.

I Gori blir jeg matforgiftet og tilbringer derfor mer tid enn ønsket i et råttent hotellrom på hotell Inturist. Inturist var Sovjetunionens statseide turoperatør, og de fleste postsovjetiske byer har en grå murkloss stående med dette navnet trykt i store kyrilliske bokstaver. I Georgia i dag brukes mange av disse hotellene til å huse flyktninger, folk som er blitt drevet fra sine hjem i Abkhazia eller Sør-Osssetia. Resterende rom leies ut til turister, som må regne med kalde dusjer, doer som ikke trekker ned, røyklukt, flassende tapet, mugne madrasser og en interessant fauna av små dyr. Å være matforgiftet på et slikt rom er ikke å anbefale, selv for den mest eventyrlystne.

Ved første mulighet hiver jeg meg på et tog. Her blir jeg forsøkt spleiset med to forskjellige jenter, av en fyr som underholder hele vogna på høylytt georgisk. Alle ler og spanderer øl og mat. Jeg blir sittende som et ganske ukomfortabelt midtpunkt, og prøver å få med meg hva alle ler av.

Jeg er på vei vestover, nordover, tilbake til fjellene. Til Svaneti, en region som ligger ved siden av det ennå ustabile Abkhazia. I Svaneti skal naturen være vakrere enn noe sted, og kulturen være preget av gammeltro, tradisjon og bandittvirksomhet. Mange sier at det er Svaneti som er det ekte Georgia. Å reise dit virker vanskelig, farlig og fristende.