7. Drama ved reisens slutt

Om bomber, panikk og propaganda. Om å havne midt i suppa og miste passet.


Nattoget til Tbilisi går fra småbyen Zugdidi klokka halv ellve om kvelden. Jeg har fått billett i en kupe som jeg deler med en eldre mann og en student som nettopp har blitt innkalt til hæren. Han fikk innkalling i går, og må komme seg til Tbilisi så fort som mulig. Det har kommet ordre om mobilisering, og Dato, som han heter, har måttet avbryte sommerferien og pakke sakene. Vi snakker om krigen. Alle er redde for Russlands reaksjon etter at georgiske styrker har tatt kontroll over den sør-ossetiske hovedstaden Tskhinvali.

- Men vi kommer til å vinne. Jeg håper bare ikke det tar så lang tid, så jeg kan dra hjem snart, sier Dato. De andre i kupeen er enige om at det var på tide å ta affære i Sør-Ossetia.

Etter noen timer blir toget stående på en stasjon. Folk snakker heftig sammen, og enkelte går ut av vogna og blir stående og peke på himmelen. Selv blir jeg stående i vinduet og se ut. Jeg ser lys på himmelen, det må være fly. Plutselig ser jeg kraftige lysglimt på bakken noen kilometer unna. Like etter, med bare noen sekunders forsinkelse, to kraftige drønn.

- Kanskje det bare er fyrverkeri, sier den eldre mannen. Vi har stått i vinduet en stund og diskutert språk, han er lingvist av utdanning og har holdt et foredrag om georgisk innflytelse på indoeuropeiske ord og uttrykk. Jeg har bare fulgt halvveis med, og jeg har liten tro på at det er fyrverkeri vi ser. Enda en eksplosjon.

- Det er russerne som bomber. Vi er i Senaki, og her ligger en stor militærbase. De prøver å antagelig å ta den ut, sier Dato. Han er urolig. Plutselig mørklegges både stasjonen og toget. Det blir helt mørkt, og lysene på himmelen er lettere å se. De beveger seg raskt i ring.

Så starter toget igjen, fortsatt mørklagt. Ute er det mørkt og stille, kun noen få hus i byen er opplyst. Toget stopper igjen etter noen minutter. Så kjenner vi en kraftig eksplosjon. Det smeller høyt, og jeg kjenner trykkbølgene slå mot ansiktet. Det rister i toget. Folk begynner å snakke høyt, telefoner ringer i ett sett. Dato er blitt blek.

- Dette er farlig! utbryter han. – Her sitter vi fast, vi er et lett mål og det er ingen steder å gjemme seg.
- Men de er vel ikke ute etter sivile mål? sier jeg.
Han trekker på skuldrene.
- Hvem vet hva de kan finne på?

Inne i vogna er det forvirring. Togpersonell og politifolk løper frem og tilbake i korridoren. Noen har begynt å pakke sakene sine, og gjør seg klare til å gå av. Dato, den eldre mannen og jeg diskuterer hva som er best å gjøre.

- Jeg vil prøve å komme meg tilbake til Zugdidi. Jernbanelinja går gjennom Gori, og der er det helt sikkert ikke noe bedre enn her. Bedre å prøve i morgen når det er lyst, sier han opprømt.

Lingvisten har satt seg ned for å røyke. Han er slett ikke enig, og har dessuten fått høre at russerne nå bomber flere georgiske byer.

- Akkurat nå er vi ikke trygge noe sted. Bedre å komme seg dit man skal så fort som mulig, sier han.

Toget begynner sakte å gå fremover. I den mørklagte korridoren går folk nervøst frem og tilbake, og mange står og kjederøyker i vinduene. Det kommer inn meldinger om at russiske bomber har rammet flere byer samtidig. Havnebyene Poti og Batumi skal begge være truffet. Toget stopper på neste stasjon, men starter igjen så fort at Dato ikke rekker å gå av. Han er nødt til å være med til Tbilisi.

Det går noen timer i åndeløs spenning mens toget veksler mellom å stå i ro og gå sakte framover, kilometer for kilometer. I den mørke kupeen prøver vi å heve humøret med vitser og sarkastiske bemerkninger om Putin og russerne, men alle er redde for at det skal bli verre når vi nærmer oss Gori. Etterhvert kommer lyset på, og alle puster ut. Jeg legger meg ned på brisken og faller i søvn, men beholder klærne og skoene på.

I det jeg våkner, er det blitt lyst. Toget passerer Gori, men vi ser ingenting spesielt. Lingvisten får en tekstmelding om at store russiske styrker nå har gått inn i Tskhinvali og drevet ut georgierne. Dato legger hodet i hendene og puster tungt. Det er tydelig at han er nervøs for å dra i krigen. I det vi kommer til Tbilisi, tar vi avskjed og jeg ønsker ham lykke til.

- Det er synd at du skulle oppleve dette på turen din, sier han overbærende. Jeg blir brydd, situasjonen er jo langt verre for ham.

I en georgisk avis leser jeg at jernbanestasjonen i Senaki er blitt bombet. Det var nok antakelig den siste eksplosjonen vi hørte. Vi stod ved den stasjonen bare minutter tidligere. Var det tilfeldig, eller ventet piloten med å slippe bombene til toget var kjørt? Det får jeg aldri vite.


I Tbilisi blir jeg oppringt av norsk presse, og dagen går med på å gjøre intervjuer, skrive artikler og holde seg oppdatert på situasjonen. Jeg skjønner fort at det er mye feilinformasjon ute og går, og det er uoverensstemmelse mellom hva som meldes av internasjonale medier og det som meldes på georgisk TV. Hele tiden vises taler av president Saakasjivili, som rettferdiggjør georgiernes angrep på Tskhinvali og fordømmer russisk bombing. Det går rykter om at sivile mål skal ha blitt bombet.

NRK har en korrespondent på vei, men han sitter fast på en mellomlanding i München. Dessuten er Tbilisi-flyplassen stengt, og han må komme seg til Tbilisi via Armenia. NRK vil derfor at jeg skal gjøre en direktesending for dem, og jeg får adressen til et hotell der et tyrkisk TV-selskap har etablert seg. De gjør live-sendinger for mange pressefolk, og tilbyr kamera, mikrofon og satelittkommunikasjon. Jeg pakker sekken med det nødvendigste, og kommer til et hotellrom som er fullt av TV-folk, journalister og utstyr. Jeg har en halvtime til å forberede meg. Jeg legger fra meg sekken på det travle rommet, og går ut på balkongen for å øve inn sendingen. Jeg er ganske nervøs, det er litt annerledes å skulle være på TV enn å snakke på radio.

Da jeg kommer inn på rommet igjen, er sekken borte. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, og beslutter at jeg først må gjøre ferdig sendingen. Men det ligger i bakhodet hele tiden: Passet, lommeboka, kameraet og andre viktige ting lå i sekken. Det er ingen spøk å være passløs i et krigsherjet land. Mens jeg står foran kameraet og venter på at sendingen skal starte, tenker jeg på hvordan jeg skal håndtere situasjonen videre. I øremikrofonen hører jeg Dagsrevyens oppdatering av situasjonen: I løpet av dagen har Gori blitt angrepet av russiske bomber, og mange sivile er blitt drept i det bombene har truffet noen boliger i byen. Jeg hører smell og skrik mens kommentatoren beskriver situasjonen kaldt og rolig.

Min første TV-opptreden går ganske greit, selv om jeg er nervøs og kjenner at jeg flakker litt med blikket. Så fort jeg er ferdig, går jeg inn igjen på rommet og fortsetter letingen etter sekken. Ingen har sett noe, og produsenten vet ikke telefonnummerne til de journalistene som har dratt fra hotellet. Jeg regner med at noen har rasket den med seg ved en feiltakelse, men vil jeg få den igjen? Jeg blir sittende på hotellet og vente i noen timer, men til ingen nytte.

NRK ringer igjen og vil ha meg til å dra til Gori dagen etter. Jeg sier at jeg er usikker på om det går an å komme seg dit nå uten pass, men avtaler å prøve. De vil ha meg på nok en Dagsrevy-sending, denne gangen skal jeg møte et team som befinner seg nærmere Gori.

Dagen etter hiver jeg meg i en bil sammen med to journalister fra tyrkisk CNN. De kan ikke russisk, og jeg kjøper meg inn ved å fungere som tolk mellom dem og sjåføren. Georgi, som sjåføren heter, gir oss en oppdatering på situasjonen i Gori i følge georgiske nyheter:

- Alt er stille der. Ingen problemer. Det sies til og med at georgierne nå har kontroll i Tskhinvali igjen, forklarer han.

I lomma har jeg en slitt kopi av passet, et ekstra kredittkort og et kompaktkamera som jeg har kjøpt billig på et supermarked. Jeg føler meg litt bakpå etter at jeg mistet sekken, og er spent på hva som venter oss i Gori. De to timene turen varer, forløper likevel uten problemer.

Gori er blitt en spøkelsesby. I sentrum er alle butikker og kontorer stengt, kun én butikk selger varer gjennom en luke i vinduet. Det er kø utenfor, og folk hamstrer det de kan. På den store plassen ved rådhuset, der Stalin-statuen ruver, er det helt tomt. Vi ser bygninger med tydelige skader etter gårsdagens bomberaid. Nå og da kommer folk forbi med kofferter og sekker i hendene. Biler kjører forbi fullastet med møbler og eiendeler.

- Det er bare de fattigste og de staeste som er igjen, sier en soldat vi snakker med. Han er i femtiårene, ser sliten ut og bærer alt han eier i en sekk på ryggen. I den ene hånden holder han en Kalasjnikov, i den andre et stykke brød. Han forteller at også hæren har trukket seg ut, det er ikke mer enn 250 mann igjen.

- Dere burde passe dere. Her er det farlig, det kan komme nye flyangrep når som helst, sier han. Han nekter å la seg fotografere.

De tyrkiske journalistene vil fortsette nordover, mot grensen til Sør-Ossetia. De vil ha gode bilder – ruiner, lik, skuddvekslinger. Jeg er ikke spesielt interessert i å bli med, og da jeg oversetter tyrkernes ønske til Georgi, steiler han helt.

- Jeg var ikke klar over dette! På radioen sa de at alt var i orden, men her er det jo helt tomt, og russerne kan komme når som helst! Jeg nekter å reise nordover. La oss komme oss tilbake til Tbilisi snarest! sier han.

Jeg hjelper tyrkerne med å finne en sjåfør som er villig til å kjøre nordover. Selv setter jeg meg i bilen med Georgi og drar tilbake til hovedstaden. Men jeg regner med å dra opp igjen samme kveld for å møte TV-teamet som skal formidle kveldens sending.

Vel tilbake finner jeg ut at TV-teamet også har flyktet til Tbilisi, så jeg slipper å dra tilbake. Jeg skriver noen artikler og gjør unna Dagsrevy-sendingen, som går mye bedre enn i går. Selv om jeg er passløs, har jeg nå fått blod på tann. Jeg tenker at jeg vil jobbe så lenge som mulig, og bekymre meg om hjemreise etterpå. Tbilisi virker trygt, og gatene er stappfulle av folk med flagg som synger og roper. Fra en scene står noen menn og synger flerstemte folkesanger. En kvinne ved siden av meg har øynene fulle av tårer. Folk er stille rundt scenen, tydelig rørt av sangen.

- Gaumarjos, Sakartvelo! roper sangerne etterpå.
- Leve Georgia!

Jubelen bryter ut. På veien kjører rekker av biler med flagg hengende ut av vinduet. De tuter kontinuerlig. I veikanten litt nedenfor parlamentsbygget har det skjedd en trafikkulykke, en bil har kjørt i en betongblokk og er helt knust. Tre kropper ligger på bakken utenfor bilen, med et georgisk flagg ved siden av. Fortsatt er trafikken en større fare enn krigen.

Likevel nærmer krigen seg stadig. I firetiden om natten våkner jeg av eksplosjoner. Jeg hører naboene stå opp og prate høylytt. En halvtime etter drar en fullastet Lada avgårde. Nabofamilien rømmer.

Dagen etter er jeg på vei med taxi ned til byen da telefonen ringer. Det er et georgisk nummer, og en mann snakker på gebrokkent engelsk.

- Kreeeestjan? Yes? I...I khave bag. It...ehh...black. You? Khaaave bag? Yes?

Jeg prøver å få ham til å fortelle hvor han er. Han skjønner ikke hva jeg mener. Jeg prøver på russisk, men han skjønner ingen ting. Jeg gir telefonen til sjåføren, men han gir den tilbake og trekker på skuldrene. Hvem i all verden er dette? Jeg har en mistanke om at det kan være en av de tyrkiske journalistene. Etter en heftig dialog gir han røret til noen andre som snakker bedre engelsk. Han er på et hotell i byen. Resepsjonisten forklarer adressen til sjåføren, og vi er der på fem minutter.

Jeg har sett journalisten før, og dagen før spurte jeg ham om han hadde sett sekken min. Gjennom en oversettelses-kalkulator forklarte han at han ikke hadde sett noen ting. Han ser ut som en parodi på en krigsreporter: Khakiskjorte, bukser med haugevis av lommer, ørkenstøvler og den klassiske fotovesten. Hver gang han skal finne fram en sigarett, bruker han tre minutter på å lete gjennom alle lommene. De andre tyrkerne som jeg var sammen med i går, kaller ham bare Safari. Han er en av de adrenalinjunkiene som alltid må nærmest, og som bærer preg av å ha liten forståelse for situasjonen eller respekt for de menneskene som lider i krigen. Ved hjelp av en resepsjonsdame som kan både russisk og tyrkisk, forklarer han meg at han i går var nær grensen til Sør-Ossetia og hadde filmet mens russerne skjøt med artilleri mot en georgisk landsby.

- Boom, utbryter han og ler som et barn. Jeg kan styre min entusiasme, men blir likevel så glad for å få igjen sekken at jeg tar ham hjertelig i hånden. Han tilbyr meg å sitte på til Gori, men jeg vil holde meg unna uberegnelige cowboyer. Derfor har jeg min egen sjåfør.

Kakha er 57 år og utdannet økonom. Før var han avdelingssjef på en bilfabrikk, men da Sovjetunionen falt og Georgia avviklet mye av landets industri, ble han arbeidsløs og dømt til en tilværelse som taxisjåfør. Han pleier å stå parkert i nærheten av rommet jeg leier, og kjører en gammel Opel som må dyttes i gang for at motoren skal starte. Han er pålitelig og tar fornuftig betaling, og vi har en god tone. Jeg forteller ham at Gori kan være farlig, men han er nysgjerrig og blir med.

Det er tydelig at situasjonen i Gori har forandret seg i løpet av det døgnet som er gått. I utkanten av byen står nå georgiske artilleristillinger kamuflert i veikanten, og det vrimler av soldater med full stridsutrustning. På rådhusplassen står ikke Stalin lenger alene: Alle verdens journalister er nå på plass med satellittbiler, kameraer og våkne blikk. Alt fra dresskledde TV-reportere til hardbarkede krigsfotografer henger rundt og venter på at noe skal skje. Det er definitivt Gori som er dagens heite tips: President Saakasjivili skal her møte den franske og den finske utenriksministeren og snakke fred. I tillegg er det tydelig at noe er i gjære: Ustanselig dundrer georgiske stridsvogner gjennom gatene, på vei til fronten som bare ligger tjue minutter unna. Jeg tenker på at jeg for under en uke siden var turist i denne byen – besøkte museer, drakk vin og ble matforgiftet. Rart hvordan en situasjon kan forandre seg så fort.

Jeg snakker med en mann som har valgt å bli igjen. Han forteller at datteren hans vil reise, men at sønnen er utkalt i krigen, og han synes det er feil å forlate hjemmet. For en ufattelig beslutning det må være å pakke det nødvendigste og rømme sitt eget hjem i frykt for å bli bombet og okkupert. Det er vanskelig å forestille seg en slik situasjon.

NRKs korrespondent kommer til Gori, nesten direkte fra Jerevan. Vi møtes og overlapper under Stalin-statuen. Jeg og Kakha drar tilbake til Tbilisi, og jeg blir sittende på terrassen utenfor huset til den gamle damen jeg leier rom hos, i sentrum av byen. Jeg spiser kveldsmat, skriver artikler og er i ferd med å redigere noen bilder i det jeg hører bilhorn og larm fra gaten. Etter de siste dagenes demonstrasjoner regner jeg med at det er patrioter som også i dag viser sin støtte. Jeg går ut for å fotografere.

Men synet som møter meg, er et helt annet. Folk og biler strømmer gjennom gatene med forvirrede blikk. De gamle konene som selger grønnskaker på hjørnet, pakker sammen vognene sine og vagger avgårde så fort beina kan bære dem. Butikkansatte slår ned gitterne foran butikkene. En kvinne løper forbi meg med panikk i blikket og en baby med bare bleie i armene. På veien er det kø, bilene er stappfulle og folk kaster seg på marsjrutkaene i fart. En bulkete Landrover presser seg forbi, den har kulehull i vinduene og er full av bevæpnede soldater. Grupper av mennesker står på gatehjørnene, det diskuteres høylytt på georgisk. Ingen vil svare når jeg spør hva som skjer. Til slutt møter jeg en ung mann med skjegg og kamera, akkurat som meg selv. Han tar bilder, og ser ut til å ta det med ro.

- Hva sjer? sier jeg. – Hva er folk redde for?
- Det er bare et panikkutslag, sier han. Det går rykter om at parlamentsbygningen skal bombes.
- Men det er jo langt unna her!
- Ja, nettopp! Dessuten er det bare et rykte, ingen vet noe sikkert.
- Er du journalist?
- Nei, amatør.
- Jeg også.

Davit heter han, og bor like i nærheten. Han liker å ta bilder, og har gått ut fra leiligheten for å fange opp stemningen. Han tar meg med til noen venner, og snart sitter jeg i en stue full av trivelige folk som tar panikkutbruddet med knusende ro. Vi drikker øl, spiser potetgull og følger nøye med mens presidenten på TV-skjermen sier at Gori er falt og at russerne nå står like utenfor hovedstaden. Mine nye venner tror på det, men jeg sier at det ikke kan stemme.

- Ja, mener du at presidenten lyver, da?

Vanskelig å si. Men det foregår mye desinformasjon og propaganda. Jeg ringer NRK, og de forteller om fullstendig motstridende meldinger mellom georgiske og russiske medier. På georgisk TV er det umulig å få inn russiske stasjoner, og russiske sider på internett er blokkert.

Vi blir sittende en stund og drikke øl og fortelle Putin-vitser. Jeg får låne en datamaskin og får sendt litt stoff til Norge. Det er godt å være blant venner, og det er godt å vite at panikkutbruddet ennå ikke har vist seg å være rettmessig. Ute på gaten er det nå rolig igjen. Det blir sent før jeg kommer meg hjem. Jeg lover Davit og vennene hans å komme snart igjen på besøk, uansett hvordan situasjonen blir.

Dagen etter er det på tide å forberede hjemreise. Uten mer jobb for NRK, og med en situasjon som ser ut til å gå mot en avslutning, vurderer jeg det slik at det er lite å gjøre for en frilanser. Det er vanskelig å komme seg ut av Tbilisi, og det går rykter om snarlig våpenhvile. Jeg bestiller flybillett fra Baku, og drar til den aserbadsjanske ambassaden for å få visum. Det blir mye køståing, men det løser seg til slutt.

Kakha kjører meg til grensen, og jeg går til fots over Krasnij Most, den røde mursteinsbroen som markerer grensen mellom de to landene. På den andre siden står en sjåfør som ambassaden har fått tak i. Turen gjennom Aserbadsjan føles mer skremmende enn noe jeg har opplevd i Georgia: Sjåføren er utslitt, og nekter å stoppe for å sove, spise eller drikke. Han skal snarest tilbake til Baku, og kjører så fort han kan på de mørklagte, hullete veiene. En gang holder vi på å frontkollidere med en ku, en annen gang kjører vi inn i en annen bil på siden og bulker døra. Men jeg er sikker på at skjebnen holder en beskyttende hånd over meg: Jeg har jo kommet meg gjennom så mye, at dette må jo gå bra!

Jeg kommer til Baku i halv fem-tiden om morgenen, og blir godt tatt i mot av Kristin og vennene hennes i den flotte leiligheten jeg lånte for en måned siden. Baku er fortsatt varmt, stillestående og fredelig. Et fly skal frakte meg hjem tidlig neste morgen. Det blir fint.

Det er umulig å forestille seg panikk i Oslos gater. Umulig å skjønne hvordan det ville vært å våkne opp til lyden av eksplosjoner på Grünerløkka eller å sitte på Bergensbanen mens Drammen stasjon gikk i lufta. Men likevel gir vel slike opplevelser et slags perspektiv på tingene. Og at vi bør være veldig, veldig glade for at vi lever i et fredelig hjørne av verden.

Og jeg er blitt forelsket i Georgia. Naturen, kulturen, maten, den vanvittige gjestfriheten. En stahet, en åpenhet, en vennlighet og en stemning jeg aldri har opplevd før. Jeg håper virkelig at jeg kan reise tilbake så fort som mulig.