7. Drama ved reisens slutt

Om bomber, panikk og propaganda. Om å havne midt i suppa og miste passet.


Nattoget til Tbilisi går fra småbyen Zugdidi klokka halv ellve om kvelden. Jeg har fått billett i en kupe som jeg deler med en eldre mann og en student som nettopp har blitt innkalt til hæren. Han fikk innkalling i går, og må komme seg til Tbilisi så fort som mulig. Det har kommet ordre om mobilisering, og Dato, som han heter, har måttet avbryte sommerferien og pakke sakene. Vi snakker om krigen. Alle er redde for Russlands reaksjon etter at georgiske styrker har tatt kontroll over den sør-ossetiske hovedstaden Tskhinvali.

- Men vi kommer til å vinne. Jeg håper bare ikke det tar så lang tid, så jeg kan dra hjem snart, sier Dato. De andre i kupeen er enige om at det var på tide å ta affære i Sør-Ossetia.

Etter noen timer blir toget stående på en stasjon. Folk snakker heftig sammen, og enkelte går ut av vogna og blir stående og peke på himmelen. Selv blir jeg stående i vinduet og se ut. Jeg ser lys på himmelen, det må være fly. Plutselig ser jeg kraftige lysglimt på bakken noen kilometer unna. Like etter, med bare noen sekunders forsinkelse, to kraftige drønn.

- Kanskje det bare er fyrverkeri, sier den eldre mannen. Vi har stått i vinduet en stund og diskutert språk, han er lingvist av utdanning og har holdt et foredrag om georgisk innflytelse på indoeuropeiske ord og uttrykk. Jeg har bare fulgt halvveis med, og jeg har liten tro på at det er fyrverkeri vi ser. Enda en eksplosjon.

- Det er russerne som bomber. Vi er i Senaki, og her ligger en stor militærbase. De prøver å antagelig å ta den ut, sier Dato. Han er urolig. Plutselig mørklegges både stasjonen og toget. Det blir helt mørkt, og lysene på himmelen er lettere å se. De beveger seg raskt i ring.

Så starter toget igjen, fortsatt mørklagt. Ute er det mørkt og stille, kun noen få hus i byen er opplyst. Toget stopper igjen etter noen minutter. Så kjenner vi en kraftig eksplosjon. Det smeller høyt, og jeg kjenner trykkbølgene slå mot ansiktet. Det rister i toget. Folk begynner å snakke høyt, telefoner ringer i ett sett. Dato er blitt blek.

- Dette er farlig! utbryter han. – Her sitter vi fast, vi er et lett mål og det er ingen steder å gjemme seg.
- Men de er vel ikke ute etter sivile mål? sier jeg.
Han trekker på skuldrene.
- Hvem vet hva de kan finne på?

Inne i vogna er det forvirring. Togpersonell og politifolk løper frem og tilbake i korridoren. Noen har begynt å pakke sakene sine, og gjør seg klare til å gå av. Dato, den eldre mannen og jeg diskuterer hva som er best å gjøre.

- Jeg vil prøve å komme meg tilbake til Zugdidi. Jernbanelinja går gjennom Gori, og der er det helt sikkert ikke noe bedre enn her. Bedre å prøve i morgen når det er lyst, sier han opprømt.

Lingvisten har satt seg ned for å røyke. Han er slett ikke enig, og har dessuten fått høre at russerne nå bomber flere georgiske byer.

- Akkurat nå er vi ikke trygge noe sted. Bedre å komme seg dit man skal så fort som mulig, sier han.

Toget begynner sakte å gå fremover. I den mørklagte korridoren går folk nervøst frem og tilbake, og mange står og kjederøyker i vinduene. Det kommer inn meldinger om at russiske bomber har rammet flere byer samtidig. Havnebyene Poti og Batumi skal begge være truffet. Toget stopper på neste stasjon, men starter igjen så fort at Dato ikke rekker å gå av. Han er nødt til å være med til Tbilisi.

Det går noen timer i åndeløs spenning mens toget veksler mellom å stå i ro og gå sakte framover, kilometer for kilometer. I den mørke kupeen prøver vi å heve humøret med vitser og sarkastiske bemerkninger om Putin og russerne, men alle er redde for at det skal bli verre når vi nærmer oss Gori. Etterhvert kommer lyset på, og alle puster ut. Jeg legger meg ned på brisken og faller i søvn, men beholder klærne og skoene på.

I det jeg våkner, er det blitt lyst. Toget passerer Gori, men vi ser ingenting spesielt. Lingvisten får en tekstmelding om at store russiske styrker nå har gått inn i Tskhinvali og drevet ut georgierne. Dato legger hodet i hendene og puster tungt. Det er tydelig at han er nervøs for å dra i krigen. I det vi kommer til Tbilisi, tar vi avskjed og jeg ønsker ham lykke til.

- Det er synd at du skulle oppleve dette på turen din, sier han overbærende. Jeg blir brydd, situasjonen er jo langt verre for ham.

I en georgisk avis leser jeg at jernbanestasjonen i Senaki er blitt bombet. Det var nok antakelig den siste eksplosjonen vi hørte. Vi stod ved den stasjonen bare minutter tidligere. Var det tilfeldig, eller ventet piloten med å slippe bombene til toget var kjørt? Det får jeg aldri vite.


I Tbilisi blir jeg oppringt av norsk presse, og dagen går med på å gjøre intervjuer, skrive artikler og holde seg oppdatert på situasjonen. Jeg skjønner fort at det er mye feilinformasjon ute og går, og det er uoverensstemmelse mellom hva som meldes av internasjonale medier og det som meldes på georgisk TV. Hele tiden vises taler av president Saakasjivili, som rettferdiggjør georgiernes angrep på Tskhinvali og fordømmer russisk bombing. Det går rykter om at sivile mål skal ha blitt bombet.

NRK har en korrespondent på vei, men han sitter fast på en mellomlanding i München. Dessuten er Tbilisi-flyplassen stengt, og han må komme seg til Tbilisi via Armenia. NRK vil derfor at jeg skal gjøre en direktesending for dem, og jeg får adressen til et hotell der et tyrkisk TV-selskap har etablert seg. De gjør live-sendinger for mange pressefolk, og tilbyr kamera, mikrofon og satelittkommunikasjon. Jeg pakker sekken med det nødvendigste, og kommer til et hotellrom som er fullt av TV-folk, journalister og utstyr. Jeg har en halvtime til å forberede meg. Jeg legger fra meg sekken på det travle rommet, og går ut på balkongen for å øve inn sendingen. Jeg er ganske nervøs, det er litt annerledes å skulle være på TV enn å snakke på radio.

Da jeg kommer inn på rommet igjen, er sekken borte. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, og beslutter at jeg først må gjøre ferdig sendingen. Men det ligger i bakhodet hele tiden: Passet, lommeboka, kameraet og andre viktige ting lå i sekken. Det er ingen spøk å være passløs i et krigsherjet land. Mens jeg står foran kameraet og venter på at sendingen skal starte, tenker jeg på hvordan jeg skal håndtere situasjonen videre. I øremikrofonen hører jeg Dagsrevyens oppdatering av situasjonen: I løpet av dagen har Gori blitt angrepet av russiske bomber, og mange sivile er blitt drept i det bombene har truffet noen boliger i byen. Jeg hører smell og skrik mens kommentatoren beskriver situasjonen kaldt og rolig.

Min første TV-opptreden går ganske greit, selv om jeg er nervøs og kjenner at jeg flakker litt med blikket. Så fort jeg er ferdig, går jeg inn igjen på rommet og fortsetter letingen etter sekken. Ingen har sett noe, og produsenten vet ikke telefonnummerne til de journalistene som har dratt fra hotellet. Jeg regner med at noen har rasket den med seg ved en feiltakelse, men vil jeg få den igjen? Jeg blir sittende på hotellet og vente i noen timer, men til ingen nytte.

NRK ringer igjen og vil ha meg til å dra til Gori dagen etter. Jeg sier at jeg er usikker på om det går an å komme seg dit nå uten pass, men avtaler å prøve. De vil ha meg på nok en Dagsrevy-sending, denne gangen skal jeg møte et team som befinner seg nærmere Gori.

Dagen etter hiver jeg meg i en bil sammen med to journalister fra tyrkisk CNN. De kan ikke russisk, og jeg kjøper meg inn ved å fungere som tolk mellom dem og sjåføren. Georgi, som sjåføren heter, gir oss en oppdatering på situasjonen i Gori i følge georgiske nyheter:

- Alt er stille der. Ingen problemer. Det sies til og med at georgierne nå har kontroll i Tskhinvali igjen, forklarer han.

I lomma har jeg en slitt kopi av passet, et ekstra kredittkort og et kompaktkamera som jeg har kjøpt billig på et supermarked. Jeg føler meg litt bakpå etter at jeg mistet sekken, og er spent på hva som venter oss i Gori. De to timene turen varer, forløper likevel uten problemer.

Gori er blitt en spøkelsesby. I sentrum er alle butikker og kontorer stengt, kun én butikk selger varer gjennom en luke i vinduet. Det er kø utenfor, og folk hamstrer det de kan. På den store plassen ved rådhuset, der Stalin-statuen ruver, er det helt tomt. Vi ser bygninger med tydelige skader etter gårsdagens bomberaid. Nå og da kommer folk forbi med kofferter og sekker i hendene. Biler kjører forbi fullastet med møbler og eiendeler.

- Det er bare de fattigste og de staeste som er igjen, sier en soldat vi snakker med. Han er i femtiårene, ser sliten ut og bærer alt han eier i en sekk på ryggen. I den ene hånden holder han en Kalasjnikov, i den andre et stykke brød. Han forteller at også hæren har trukket seg ut, det er ikke mer enn 250 mann igjen.

- Dere burde passe dere. Her er det farlig, det kan komme nye flyangrep når som helst, sier han. Han nekter å la seg fotografere.

De tyrkiske journalistene vil fortsette nordover, mot grensen til Sør-Ossetia. De vil ha gode bilder – ruiner, lik, skuddvekslinger. Jeg er ikke spesielt interessert i å bli med, og da jeg oversetter tyrkernes ønske til Georgi, steiler han helt.

- Jeg var ikke klar over dette! På radioen sa de at alt var i orden, men her er det jo helt tomt, og russerne kan komme når som helst! Jeg nekter å reise nordover. La oss komme oss tilbake til Tbilisi snarest! sier han.

Jeg hjelper tyrkerne med å finne en sjåfør som er villig til å kjøre nordover. Selv setter jeg meg i bilen med Georgi og drar tilbake til hovedstaden. Men jeg regner med å dra opp igjen samme kveld for å møte TV-teamet som skal formidle kveldens sending.

Vel tilbake finner jeg ut at TV-teamet også har flyktet til Tbilisi, så jeg slipper å dra tilbake. Jeg skriver noen artikler og gjør unna Dagsrevy-sendingen, som går mye bedre enn i går. Selv om jeg er passløs, har jeg nå fått blod på tann. Jeg tenker at jeg vil jobbe så lenge som mulig, og bekymre meg om hjemreise etterpå. Tbilisi virker trygt, og gatene er stappfulle av folk med flagg som synger og roper. Fra en scene står noen menn og synger flerstemte folkesanger. En kvinne ved siden av meg har øynene fulle av tårer. Folk er stille rundt scenen, tydelig rørt av sangen.

- Gaumarjos, Sakartvelo! roper sangerne etterpå.
- Leve Georgia!

Jubelen bryter ut. På veien kjører rekker av biler med flagg hengende ut av vinduet. De tuter kontinuerlig. I veikanten litt nedenfor parlamentsbygget har det skjedd en trafikkulykke, en bil har kjørt i en betongblokk og er helt knust. Tre kropper ligger på bakken utenfor bilen, med et georgisk flagg ved siden av. Fortsatt er trafikken en større fare enn krigen.

Likevel nærmer krigen seg stadig. I firetiden om natten våkner jeg av eksplosjoner. Jeg hører naboene stå opp og prate høylytt. En halvtime etter drar en fullastet Lada avgårde. Nabofamilien rømmer.

Dagen etter er jeg på vei med taxi ned til byen da telefonen ringer. Det er et georgisk nummer, og en mann snakker på gebrokkent engelsk.

- Kreeeestjan? Yes? I...I khave bag. It...ehh...black. You? Khaaave bag? Yes?

Jeg prøver å få ham til å fortelle hvor han er. Han skjønner ikke hva jeg mener. Jeg prøver på russisk, men han skjønner ingen ting. Jeg gir telefonen til sjåføren, men han gir den tilbake og trekker på skuldrene. Hvem i all verden er dette? Jeg har en mistanke om at det kan være en av de tyrkiske journalistene. Etter en heftig dialog gir han røret til noen andre som snakker bedre engelsk. Han er på et hotell i byen. Resepsjonisten forklarer adressen til sjåføren, og vi er der på fem minutter.

Jeg har sett journalisten før, og dagen før spurte jeg ham om han hadde sett sekken min. Gjennom en oversettelses-kalkulator forklarte han at han ikke hadde sett noen ting. Han ser ut som en parodi på en krigsreporter: Khakiskjorte, bukser med haugevis av lommer, ørkenstøvler og den klassiske fotovesten. Hver gang han skal finne fram en sigarett, bruker han tre minutter på å lete gjennom alle lommene. De andre tyrkerne som jeg var sammen med i går, kaller ham bare Safari. Han er en av de adrenalinjunkiene som alltid må nærmest, og som bærer preg av å ha liten forståelse for situasjonen eller respekt for de menneskene som lider i krigen. Ved hjelp av en resepsjonsdame som kan både russisk og tyrkisk, forklarer han meg at han i går var nær grensen til Sør-Ossetia og hadde filmet mens russerne skjøt med artilleri mot en georgisk landsby.

- Boom, utbryter han og ler som et barn. Jeg kan styre min entusiasme, men blir likevel så glad for å få igjen sekken at jeg tar ham hjertelig i hånden. Han tilbyr meg å sitte på til Gori, men jeg vil holde meg unna uberegnelige cowboyer. Derfor har jeg min egen sjåfør.

Kakha er 57 år og utdannet økonom. Før var han avdelingssjef på en bilfabrikk, men da Sovjetunionen falt og Georgia avviklet mye av landets industri, ble han arbeidsløs og dømt til en tilværelse som taxisjåfør. Han pleier å stå parkert i nærheten av rommet jeg leier, og kjører en gammel Opel som må dyttes i gang for at motoren skal starte. Han er pålitelig og tar fornuftig betaling, og vi har en god tone. Jeg forteller ham at Gori kan være farlig, men han er nysgjerrig og blir med.

Det er tydelig at situasjonen i Gori har forandret seg i løpet av det døgnet som er gått. I utkanten av byen står nå georgiske artilleristillinger kamuflert i veikanten, og det vrimler av soldater med full stridsutrustning. På rådhusplassen står ikke Stalin lenger alene: Alle verdens journalister er nå på plass med satellittbiler, kameraer og våkne blikk. Alt fra dresskledde TV-reportere til hardbarkede krigsfotografer henger rundt og venter på at noe skal skje. Det er definitivt Gori som er dagens heite tips: President Saakasjivili skal her møte den franske og den finske utenriksministeren og snakke fred. I tillegg er det tydelig at noe er i gjære: Ustanselig dundrer georgiske stridsvogner gjennom gatene, på vei til fronten som bare ligger tjue minutter unna. Jeg tenker på at jeg for under en uke siden var turist i denne byen – besøkte museer, drakk vin og ble matforgiftet. Rart hvordan en situasjon kan forandre seg så fort.

Jeg snakker med en mann som har valgt å bli igjen. Han forteller at datteren hans vil reise, men at sønnen er utkalt i krigen, og han synes det er feil å forlate hjemmet. For en ufattelig beslutning det må være å pakke det nødvendigste og rømme sitt eget hjem i frykt for å bli bombet og okkupert. Det er vanskelig å forestille seg en slik situasjon.

NRKs korrespondent kommer til Gori, nesten direkte fra Jerevan. Vi møtes og overlapper under Stalin-statuen. Jeg og Kakha drar tilbake til Tbilisi, og jeg blir sittende på terrassen utenfor huset til den gamle damen jeg leier rom hos, i sentrum av byen. Jeg spiser kveldsmat, skriver artikler og er i ferd med å redigere noen bilder i det jeg hører bilhorn og larm fra gaten. Etter de siste dagenes demonstrasjoner regner jeg med at det er patrioter som også i dag viser sin støtte. Jeg går ut for å fotografere.

Men synet som møter meg, er et helt annet. Folk og biler strømmer gjennom gatene med forvirrede blikk. De gamle konene som selger grønnskaker på hjørnet, pakker sammen vognene sine og vagger avgårde så fort beina kan bære dem. Butikkansatte slår ned gitterne foran butikkene. En kvinne løper forbi meg med panikk i blikket og en baby med bare bleie i armene. På veien er det kø, bilene er stappfulle og folk kaster seg på marsjrutkaene i fart. En bulkete Landrover presser seg forbi, den har kulehull i vinduene og er full av bevæpnede soldater. Grupper av mennesker står på gatehjørnene, det diskuteres høylytt på georgisk. Ingen vil svare når jeg spør hva som skjer. Til slutt møter jeg en ung mann med skjegg og kamera, akkurat som meg selv. Han tar bilder, og ser ut til å ta det med ro.

- Hva sjer? sier jeg. – Hva er folk redde for?
- Det er bare et panikkutslag, sier han. Det går rykter om at parlamentsbygningen skal bombes.
- Men det er jo langt unna her!
- Ja, nettopp! Dessuten er det bare et rykte, ingen vet noe sikkert.
- Er du journalist?
- Nei, amatør.
- Jeg også.

Davit heter han, og bor like i nærheten. Han liker å ta bilder, og har gått ut fra leiligheten for å fange opp stemningen. Han tar meg med til noen venner, og snart sitter jeg i en stue full av trivelige folk som tar panikkutbruddet med knusende ro. Vi drikker øl, spiser potetgull og følger nøye med mens presidenten på TV-skjermen sier at Gori er falt og at russerne nå står like utenfor hovedstaden. Mine nye venner tror på det, men jeg sier at det ikke kan stemme.

- Ja, mener du at presidenten lyver, da?

Vanskelig å si. Men det foregår mye desinformasjon og propaganda. Jeg ringer NRK, og de forteller om fullstendig motstridende meldinger mellom georgiske og russiske medier. På georgisk TV er det umulig å få inn russiske stasjoner, og russiske sider på internett er blokkert.

Vi blir sittende en stund og drikke øl og fortelle Putin-vitser. Jeg får låne en datamaskin og får sendt litt stoff til Norge. Det er godt å være blant venner, og det er godt å vite at panikkutbruddet ennå ikke har vist seg å være rettmessig. Ute på gaten er det nå rolig igjen. Det blir sent før jeg kommer meg hjem. Jeg lover Davit og vennene hans å komme snart igjen på besøk, uansett hvordan situasjonen blir.

Dagen etter er det på tide å forberede hjemreise. Uten mer jobb for NRK, og med en situasjon som ser ut til å gå mot en avslutning, vurderer jeg det slik at det er lite å gjøre for en frilanser. Det er vanskelig å komme seg ut av Tbilisi, og det går rykter om snarlig våpenhvile. Jeg bestiller flybillett fra Baku, og drar til den aserbadsjanske ambassaden for å få visum. Det blir mye køståing, men det løser seg til slutt.

Kakha kjører meg til grensen, og jeg går til fots over Krasnij Most, den røde mursteinsbroen som markerer grensen mellom de to landene. På den andre siden står en sjåfør som ambassaden har fått tak i. Turen gjennom Aserbadsjan føles mer skremmende enn noe jeg har opplevd i Georgia: Sjåføren er utslitt, og nekter å stoppe for å sove, spise eller drikke. Han skal snarest tilbake til Baku, og kjører så fort han kan på de mørklagte, hullete veiene. En gang holder vi på å frontkollidere med en ku, en annen gang kjører vi inn i en annen bil på siden og bulker døra. Men jeg er sikker på at skjebnen holder en beskyttende hånd over meg: Jeg har jo kommet meg gjennom så mye, at dette må jo gå bra!

Jeg kommer til Baku i halv fem-tiden om morgenen, og blir godt tatt i mot av Kristin og vennene hennes i den flotte leiligheten jeg lånte for en måned siden. Baku er fortsatt varmt, stillestående og fredelig. Et fly skal frakte meg hjem tidlig neste morgen. Det blir fint.

Det er umulig å forestille seg panikk i Oslos gater. Umulig å skjønne hvordan det ville vært å våkne opp til lyden av eksplosjoner på Grünerløkka eller å sitte på Bergensbanen mens Drammen stasjon gikk i lufta. Men likevel gir vel slike opplevelser et slags perspektiv på tingene. Og at vi bør være veldig, veldig glade for at vi lever i et fredelig hjørne av verden.

Og jeg er blitt forelsket i Georgia. Naturen, kulturen, maten, den vanvittige gjestfriheten. En stahet, en åpenhet, en vennlighet og en stemning jeg aldri har opplevd før. Jeg håper virkelig at jeg kan reise tilbake så fort som mulig.

6. Landbruk i Svaneti

Om rattfyll, brødsprit, banditter, krig og hardt bondearbeid


For fem år siden var det få turister som våget å reise til Svaneti, en av Georgias nordlige regioner. Flere turgrupper opplevde å bli ranet i området, av lokale banditter som utstyrt med joggedress og Kalasjnikov truet til seg kameraer, visakort og andre eiendeler. Det går historier om at ransmennene unnskyldte seg overfor sine ofre og fortalte at fattigdommen presset dem til å rane. Folket i Svaneti pådro seg et dårlig rykte, og det ble sagt at dette var en tradisjon med dype røtter: Svan-folket har alltid vært skeptiske overfor utenforstående, og plyndring av utlendinger har blitt ansett som en heltedåd.

Turistbøkene er fulle av advarsler, men samtidig beskrives Svaneti som Georgias vakreste fylke. Alle jeg har snakket med, sier at det er umulig å være i landet uten å ha satt fot mellom fjellene i Svaneti. Det er derfor jeg en tidlig morgen skviser meg inn i en rusten militærjeep som i sju timer skal forsere bratte, ulendte fjellveier og bringe meg til Mestia, en landsby ved foten av Kaukasus-fjellkjeden.

Vi er til sammen sju stykker i den femseters bilen: En jente som forteller at hun er flyktning fra Abkhazia, en businessmann fra Tbilisi som skal i begravelse til en slektning, en gammel dame som ikke sier stort, en småtørst kar med utflytende tatoveringer som forteller at han har vært sjømann i Leningrad, og en gammel krok som stolt bærer Svan-folkets tradisjonelle ullkalott, sammen med et par enorme Gucci-solbriller. Sjåføren er en svær fyr med hårete underarmer og joggebukse. Ingen kjenner hverandre fra før, men man skulle tro de var gamle kjente. Stemningen blir bedre og bedre, mens veiene blir dårligere og dårligere.

Halvveis på turen stopper vi innom en kro, der en flokk griser står og beiter utenfor. Kvinnene forsvinner, mens vi mannfolk samles rundt et bord og får servert kubdari, en pizza-lignende pai med krydret kjøtt. Vi spleiser på en flaske øl, og sjømannen med tatoveringene tryller fram en flaske vodka. Nå skal det selvfølgelig skåles.

- Jeg vil skåle for fred, sier sjømannen og løfter glasset. – For at det skal bli fred overalt i verden, og for at alle skal leve sammen som lykkelige mennesker.

- Og for at de som ønsker krig, må dø! roper sjåføren, og heller i seg et melkeglass med vodka.

Vi skåler igjen, for reisen, for vennskap, for barna, og for de som ikke lenger er blant oss, hvorpå vi heller en dråpe på gulvet. Sjømannen forsvinner et par minutter, og kommer tilbake med nok en flaske. Etter den fjerde skålen sier sjåføren at han ikke vil ha mer. Han drikker likevel et par glass øl til maten.

Det virker som om alkoholen har gått mest inn på gamlingen med lua og solbrillene. Han blir høylytt, og resten av turen babler han i vei på svansk mens de andre passasjerene kjefter og hysjer på ham. Sjåføren, som tidligere har vært ganske taus, tar noen omveier for å vise meg fjelltopper, store demninger og elver med mineralvann. Da vi endelig når Mestia, har jeg allerede rukket å bli godt kjent i området.

Gjennom noen ukrainere jeg møtte i Kazbegi, har jeg fått telefonnummeret til en familie som leier ut rom, og gjort en avtale om å bli plukket opp i Mestia. Jeg blir møtt av Shermanji, en kraftig, kjederøykende bonde som er født og oppvokst her. Han bor på en gård noen steinkast unna bussholdeplassen, sammen med kona Sasja, som er russisk. De møttes da Shermanji tjenestegjorde i Leningrad, og han klarte å lokke henne med seg til dette fjellparadiset.

- Da hun først hadde kommet hit, var det for seint å dra tilbake igjen, gliser han og tenner en røyk. Sasja sukker og smiler melankolsk. Kvinnesaken har ennå ikke kommet til Svaneti. Her jobber konene døgnet rundt for å stelle hjemmet, mens mennene gjør mannfolkarbeid. Når det ikke er noe mannfolkarbeid å gjøre, sitter de foran TVen og røyker. Men alt i alt består livet her av mye arbeid. Svaneti er en fattig region, og mesteparten av det som står på bordet er egenprodusert mat. Det har nok gått med mange arbeidstimer i sanking, høsting, såing og dyrehold.

Shermanji og Sasja har besøk av slektninger fra Tbilisi. Datteren Lela, med sin ett år gamle datter, og en nevø og en niese som begge er tenåringer. Det er en livlig familie, og vi kommer godt overens. Den første kvelden blir jeg foret så tungt at jeg nesten ikke kan stå på beina, og attpåtil skal Shermanji drikke så mange velkomstskåler som mulig. Han setter en stor karaffel på bordet. Rakhi, sprit lagd på brød. Ille.

- Når jeg har gjester, pleier jeg å se hvor mye de drikker den første dagen. De som drikker mye er gode gjester, er hans megetsigende kommentar. Godt hjulpet av all maten greier vi å tømme karaffelen. Som god gjest kan jeg nå tre av og gå på rommet for å hvile litt.

Jeg bruker noen dager på å gå i fjellet og nyte Svanetis fantastiske natur: Grønne innsjøer, kneisende isbreer, truende fjelltopper, storslåtte landskap. Fjell som er alle klateres våte drøm, men som for mange har blitt fatale. Bygder med steinhus og høye tårn der folk søkte tilflukt i tilfelle krig eller snøskred. Også her møter jeg polske turister med staver og ryggsekk, men Shermanjis nevø og niese er bedre reisefølge. Banditter ser jeg lite til.

Etter et par dager kommer jeg på at jeg nesten ikke har mer penger igjen. Shermanji og Sasja tar ikke mye for rommet, men som den bortskjemte europeeren jeg er, er jeg indoktrinert med slagordet som sier at fremtiden tar Visakort. I Mestias tilfelle ligger nok fremtiden litt lenger borte, og kontantene i lommeboka strekker ikke til mer enn én dag. Jeg forteller at jeg er nødt til å reise dagen etterpå, og inrømmer at kontantbeholdningen ikke strekker til.

- Men om du har lyst, kan du bo her noen dager til. Bare føl deg som hjemme! sier Shermanji. Jeg er dypt rørt over denne gjestfriheten, og tilbyr meg å jobbe litt for føden.

Og jobbing blir det. Familien eier noen mål jord høyt oppunder fjellet, der gresset skal slås og samles i høystakker. Arbeidet foregår på godt gammelt vis, med ljå og høygaffel. Og slik blir jeg bonde i Kaukasus, med vannblemmer på hendene og solbrente skuldre. Det blir tidlige morgener, arbeid hele dagen og kraftig husmannskost til middag. Om kveldene ser vi film eller sitter i hagen og filosoferer over livet.

Men jeg merker fort at det ikke bare er idyll i Kaukasus. Nyhetssendingene melder om uroligheter i Sør-Ossetia, og viser bilder av hundrevis av ossetiske flyktninger som kjøres med buss fra byen Tskhinvali over til Nord-Ossetia, på den russiske siden av fjellkjeden. Osseterne har lenge ønsket uavhengighet fra Georgia, og etter Sovjetunionens fall har regionen vært tidvis svært ustabil på den georgiske siden. Nyhetene forteller at situasjonen nå er spent, og Shermanji mener at det kommer til å bli krig.

På vei fra Mestia tilbake til lavlandet blir bilradioens evinnelige strøm av klissen russerpop avbrutt av en nyhettssending som gjør alle tause. Nyhetsoppleseren snakker raskt på georgisk, og alle passasjerene følger intenst med. Mot slutten bryter det ut jubel og applaus blant noen av passasjerene. Jeg spør en ung mann ved siden av meg hva som har skjedd.

- Det har vært kamphandlinger i Tskhinvali, forteller han oppglødd. – Over hundre døde, og flere bygninger står i brann. Men georgiske spetznas har tatt kontroll over byen.

Han forteller at russiske fly har bombet georgiske mål i nærheten av Gori, der jeg var for noen dager siden. Russerne har støttet både osseterne og abkhazerne i deres disputter mot regjeringen i Tbilisi. Forholdet mellom russiske og georgiske myndigheter har også vært spent i lang tid, og de mange grenseovergangene i Kaukasus har vært stengt for alminnelig fredsel i flere år.

Vi passerer en kontrollpost der russiske FN-soldater sluser oss gjennom. Isblå blikk under de blå hjelmene. Kalasjnikover på ryggen. Betongklosser og oljefat. Igjen blir det taust i minibussen. Det er ikke godt å si hvordan Georgia skal kunne løse sine mange etniske konflikter, og hvordan de skal forholde seg til sin mektige nabo i nord.

Selv er jeg på vei tilbake til Tbilisi. Da jeg kjøper billett til nattoget, blir jeg forsikret om at det er den tryggeste måten å komme seg frem på. Forhåpentligvis går det bra, og forhåpentligvis kan jeg som privilegert turist sette meg på et fly om få dager og forlate vanskelighetene.
Det er verre for alle de som må være igjen.

5. Ekstremsport i Kazbegi

Om høydesyke, matforgiftning og Georgias mest berømte mann

Da russerne begynte sin kolonisering av Georgia på 1800-tallet, bygde de ut en vei som allerede lenge hadde blitt tatt i bruk gjennom et fjellpass i Kaukasus-kjeden. Veien går enda via Vladikavkaz i russiske Nord-Ossetia, gjennom de fantastiske fjellene og den lille landsbyen Kazbegi, slanger seg nedover langs bratte skråninger før den ender opp i Tbilisi. Russerne brukte veien til å forsyne troppene sine mens de sloss mot georgisk fjellgerilja. I dag er det ikke særlig stor risiko for geriljavirksomhet, men trafikkdøden føles som en absolutt mulighet der jeg sitter bakerst i en overfylt marsjrutka og har overlatt livet mitt i hendene til en sjåfør som åpenbart har noe å rekke i Kazbegi. I det dramatiske fjellandskapet virker det som om minibussen når som helst kan komme til å skli utfor den smale veien og tumle ned i elva som renner langt der nede i dalen. Men utsikten er skamløst vakker, og som vanlig blir den estetiske opplevelsen sterkere enn dødsangsten.

Siste stopp på veien er Kazbegi, som tross sin ubetydelige størrelse er et av de mest besøkte stedene i Georgia for utenlandske turister som liker å puste inn fjelluft. På torget er det et hotell, noen kiosker og et museum dedikert til nasjonalpoeten og forfatteren Aleksander Kazbegi, som etter å ha studert i Moskva og St. Petersburg flyttet hjem og ble gjeter, forfatter og sinnssyk.

Her møter jeg Marina, en hyggelig enke som inviterer meg til å bo hos henne. Kazbegis stadig økende tilstrømning av utenlandske fjellturister har gjort at mange ser en ekstrainntekt i å leie ut et rom eller en seng. Det viser seg at Marina har flere senger, og at hun for en fornuftig pris disker opp med kveldsmat og frokost.

Senere på kvelden dukker det opp flere turister: En polakk og fire tsjekkere som har møtt hverandre på grensen fra Tyrkia, og som har planlagt å utfordre skjebnen ved å klatre Kazbeg-fjellet. Toppen, som ligger 5047 meter over havet, er godt synlig fra Marinas veranda, og skal kunne nås på tre dager ved hjelp av stegjern og isøkser. Jeg har ikke med meg all verdens fjellutstyr, men gode sko og varme klær. Vi kan visst leie stegjern på en værstasjon midtveis på turen. Jeg bestemmer meg for å bli med, og vi skåler for nytt bekjentskap.

Turen begynner med en stigning oppover langs vakre, grønne dalfører. Foran oss, langt der fremme, ser vi Kazbeg-fjellet, som tidvis stikker fram fra skyene. Fjellet er myteomspunnet: De gamle kristne georgierne trodde at Abrahams telt var plassert på toppen, og det verserte en masse andre historier som gjorde at det var forbudt å jakte eller klatre på fjellet. Forbudet ble først brutt i 1868, da en gjeng kjekkaser fra Londons alpinistklubb erobret toppen – uten å finne verken Abrahams telt eller andre skatter.

Første stopp er en kirke som ligger på en ås ovenfor landsbyen – den ble bygd på 1300-tallet, og det var sikkert et poeng at befolkningen skulle slite og streve for å gå til nattverd. Turen opp er bratt, og i varmen er det ganske slitsomt. Men jeg merker fort at jeg drar fra mine østeuropeiske venner – de er ikke akkurat noen kondisdyr.

Det blir verre oppover dalen. Hele tiden må vi ta pauser for å vente på de siste av tsjekkerne. De har tunge sekker fulle av salamipølse og kokekar, dessuten har de staver som de går med. Jeg begynner å skjønne at det er urealistisk å bestige et over 5000 meter høyt fjell med denne gjengen, men regner med at vi i alle fall kan komme oss til værstasjonen for å overnatte.
I det vi når 3000 meters høyde, forsvinner gresset og plantene. Vi kan nå se værstasjonen, som ligger på den andre siden av den enorme Gergeti-breen. Vi går gjennom morenen, krysser en stor elv og klatrer enda noen meter. Mørke skyer begynner å true i horisonten, og vinden er stadig mer merkbar. Mine venner sliter fælt, og jeg må bytte ryggsekk med Martin, som er den slitneste tsjekkeren.

Jeg leder an over breen, som kanskje er et par kilometer i bredden. Den er relativt grunn, men her og der er det gapende sprekker ned i det uendelige. Sikten begynner å bli dårlig, så det haster med å komme over! Heldigvis ligger det mye sand og slagg på isen, så forholdene er ikke særlig mye verre enn på et Oslo-fortau i februar.

Fra den andre enden av breen er det en drøy stigning på noen hundre meter opp til værstasjonen. Lufta er merkbart tynnere, og det er tyngre å gå. Nå åpner himmelen seg og gir oss alt den har å tilby: Regn, hagl og kraftig motvind. Vi klatrer oppover i morenen, i løst terreng som gir etter for hvert skritt. Det er ikke langt igjen, men avstanden føles uendelig. Jeg er så sliten at jeg kun kan ta fem-seks skritt om gangen før jeg må stoppe og hvile, og jeg begynner å forstå at KOLS er en sykdom jeg helst vil unngå.

Endelig når jeg værstasjonen, et Sovjet-monstrum dekorert i fargerike mønstre, beliggende på 3680 meters høyde. En av meteorologene viser meg surmulende det han har å tilby for natten: Et tomt rom uten så mye som en madrass, med gulvplanker som vinden trekker gjennom. Det er ikke mye å skryte av, men det finnes ikke noe rikt utvalg av bosteder her oppe, så jeg takker ja. Så tar jeg av meg sekken og går ned igjen for å hjelpe de stakkars tsjekkerne, som nesten har gitt opp og lagt seg ned for å dø.

Vi tørker klær og sko, spiser salami og brød, og kryper i soveposene. Symptomene på høydesyke har allerede begynt å melde seg: Alle har vi dundrende hodepine, og Martin kaster opp. Klatrere som har bestemt seg for å nå toppen av Kazbeg, pleier å være på værstasjonen en dag for å akklimatisere seg. For oss får det bli med akklimatiseringen. Tross kulda, vinden og de heller kummerlige forholdene tar det oss liten tid å sovne.

Dagen etter er været lettere, men Kazbeg, som nå er rett over oss, ligger fremdeles skjult i en stor skydott. Vi krysser breen igjen, og firer oss ned samme vei som vi kom. Hodepinen letter, humøret stiger og de varme klærne pakkes ned igjen etterhvert som vi kommer lavere i høyde. Likevel er det noen av tsjekkerne som så vidt greier å karre seg hjem til Marinas hage. Martin kollapser ved inngangsdøra og går glipp av velkomstaperitifen, som består av vannmeloner og den forferdelige druespriten chacha.

Jeg blir boende hos Marina noen dager, og blir kjent med flere turister, de fleste fra Øst-Europa. Vi går lange turer om dagene og lar oss skjemme bort med god mat og vin om kveldene. I det jeg drar, lover jeg å komme tilbake snarest mulig og bestige Kazbeg, som nå ligger innhyllet i svarte skyer.


Noen halsbrekkende timers marsjrutka-kjøring tar meg til Gori, en middels stor industriby midt i Georgia, som ikke har noe spesielt interessant å tilby bortsett fra én ting: Byen er fødestedet til landets mest berømte og beryktede mann, en mann som til den dag i dag er gjenstand for kultisk dyrking og nesegrus beundring, på tross av at hans regime topper folkemordstatistikkene i det 20. århundre. I Gori fødtes Iosif Dsjugasjivili, senere kjent under navnet Stalin.

Huset der Stalin ble født og tilbrakte sine første år, en tarvelig liten murhytte, er bevart og overbygd med en tempelaktig hvelving med søyler. I bakgrunnen ruver et palass med klokketårn, som rommer Stalin-museet. Museet danner midtpunktet i byen, og er omgitt av en park med fontene og benker. Herfra går Stalin-avenyen gjennom Gori som byens hovedåre. Avenyen ble bygd på 30-tallet etter diktatorens egen ordre. Flere hundre boliger ble jevnet med jorden for å få plass til komplekset.

Museet har et sterkt religiøst tilsnitt: Søyler, røde løpere, blyglassvinduer, byster i hvit marmor. Det er mørkt og stille. Guidene visker andektig mens de forteller om Stalins liv fra ung rebell, poet og marxist til landsfader og ufeilbarlig leder av Sovjetunionen. I bilder og tekst viser utstillingen livet til diktatoren, men unngår å nevne tvangskollektiviseringen, utrenskningene, GULAG-leirene og alt det man ellers forbinder med Stalin. I det jeg kommer til rommet der Stalins dødsmaske opplyses av en enslig lampe, har jeg nesten slukt myten om den godslige bartemannen som med stø hånd trakk Sovjetunionen opp i industrialismens herlighet og avverget nazistenes verdensherredømme.

Men i neste rom, som viser gaver han mottok fra folket og andre statsledere, blir jeg påminnet hvor latterlig hele denne persondyrkelsen er: Her er Stalin-figurer utskåret i tre, brodert med korssting, gravert inn i porselen, håndmalt på tallerkner, tegnet med fettstift, smidd i bronse, uthogd i granitt og vevd på gardiner. Det lar seg ikke skjule at mannen var egosentrisk, stormannsgal, brutal og paranoid. I 27 år styrte han Sovjetunionen – 27 år med forfølgelse, hungersnød, krig og massedeportasjoner. Likevel finnes det enda mennesker som reiser hit til Gori nesten som pilgrimer, for å se Stalins fødested. Kulten lever fremdeles.

I Gori blir jeg matforgiftet og tilbringer derfor mer tid enn ønsket i et råttent hotellrom på hotell Inturist. Inturist var Sovjetunionens statseide turoperatør, og de fleste postsovjetiske byer har en grå murkloss stående med dette navnet trykt i store kyrilliske bokstaver. I Georgia i dag brukes mange av disse hotellene til å huse flyktninger, folk som er blitt drevet fra sine hjem i Abkhazia eller Sør-Osssetia. Resterende rom leies ut til turister, som må regne med kalde dusjer, doer som ikke trekker ned, røyklukt, flassende tapet, mugne madrasser og en interessant fauna av små dyr. Å være matforgiftet på et slikt rom er ikke å anbefale, selv for den mest eventyrlystne.

Ved første mulighet hiver jeg meg på et tog. Her blir jeg forsøkt spleiset med to forskjellige jenter, av en fyr som underholder hele vogna på høylytt georgisk. Alle ler og spanderer øl og mat. Jeg blir sittende som et ganske ukomfortabelt midtpunkt, og prøver å få med meg hva alle ler av.

Jeg er på vei vestover, nordover, tilbake til fjellene. Til Svaneti, en region som ligger ved siden av det ennå ustabile Abkhazia. I Svaneti skal naturen være vakrere enn noe sted, og kulturen være preget av gammeltro, tradisjon og bandittvirksomhet. Mange sier at det er Svaneti som er det ekte Georgia. Å reise dit virker vanskelig, farlig og fristende.