4. Gakh, Ilisu, Tblisi

Om enorme mengder gjestfrihet. Og enorme mengder vin og svovel.

Gakh ligger en fire timers busstur nordvest for Sheki. Derfra har jeg bestemt meg for å ta drosje til en landsby som heter Ilisu, lenger opp i fjellene. På bussholdeplassen er jeg lett bytte for de tjue taxisjåførene som står og røyker og knasker solsikkefrø. De ser ikke ut til å ha hatt en kunde på ukevis, og jeg må jo være som en gave fra himmelen der jeg står med tung ryggsekk og usikkert blikk. Nå gjelder det å selge seg dyrt! En ung fyr kommer bort til meg, og jeg sier jeg skal til Ülü Körpü, et pensjonat som ligger et stykke unna.

- Fem manat, sier han og viser fem fingre og et bredt glis.
- Hva med tre? spør jeg.
- Alt for lite, roper de andre sjåførene, som følger ivrig med på samtalen.
- Ikke velg ham! Min bil er mye bedre. Dessuten er han full, sier en av dem, og alle bryter ut i latter. Vi blir enige om at fire manat er en bra pris. Jeg slenger sekken i bagasjerommet på Ladaen, som er langt eldre enn sin sjåfør. Han er ikke full, men han snakker ikke russisk, dermed blir det lite prating. Han kompenserer ved å fyre opp stereoanlegget med aserbadsjansk popmusikk, som faktisk setter en viss stemning til landskapet rundt oss. Her er fjellene bratte og kantete. Vill natur og azeri-techno – en merkelig, men ikke så dum kombinasjon.

Pensjonatet Ülü Körpü¸ består av en håndfull steinhytter ved siden av en elv. Hyttene er ganske sparsommelig innredet, med hull i gulvet-doer og en steinhard seng, men beliggenheten er strålende, maten god, prisen overkommelig og folkene trivelige. Bortsett fra meg er det et titalls andre gjester der, byfolk som reiser opp i fjellet når det blir for varmt i lavlandet.

Dagen etter går jeg inn til landsbyen Ilisu. Jeg blir stoppet langs veien av en familie fra Baku som inviterer meg på lunsj, og tilbringer en time sammen med dem. De er rike mennesker som sympatiserer med president Alijev og har lyst til å lære seg engelsk. Jeg konverserer så høflig jeg bare kan, takker for maten og ønsker dem god ferie.

På vei ut av landsbyen kommer jeg til en militær veipost. De vil se passet mitt, som jeg har vært dum nok til å legge igjen i hytta. De forteller meg at de uansett ikke slipper utlendinger forbi, for noen kilometer unna ligger grensen til Dagestan, et urolig område hvor de ikke ønsker for mye trafikk.

Kaukasus-fjellene skiller ikke bare Russland fra Georgia og Aserbadsjan, men er også et område med mange etniske grupper og mange konflikter. Tsjetsjenia, Abkhasia, Sør-Ossetia, Nagorno-Karabakh: Innenfor et ganske lite geografisk område ligger alle disse stedene hvis navn smaker av krig, konflikt og uroligheter. Denne lille regionen rommer så mange folkeslag, språk, religioner og skikker, og til alt overmål ligger den skvist mellom stormakter som Russland, Tyrkia og Iran. Disse landene har vært okkupert og plyndret av sjaher, khaner, tsarer, konger, sultaner og fyrster gjennom hundrevis av år. Men ingen har greid å temme fjellfolkene helt. De lever fortsatt med sine egne vaner og skikker.

Litt skuffet går jeg tilbake til pensjonatet. Der er det full fest, og jeg blir invitert til å sette meg ned. Det viser seg at en av de ansatte har bursdag, og siden de fleste gjestene har reist, har kollegaene bakt kaker og lagd mat. Jeg har nettopp spist, men det hjelper ikke å si nei. Amer, som bursdagsbarnet heter, forteller at han har invitert noen venner oppover til kvelds. Jeg er også hjertelig velkommen.

Det blir en lang kveld. Vi begynner med en to timer lang fotballkamp, der jeg viser meg å holde et langt lavere nivå enn Tore Andre Flo, som Amer har sammenlignet meg med. Så følger en enorm middag med grillet lam og kylling, saueost og grønnsaker fra hagen. Vi skåler i georgisk vin og aserbadsjansk vodka. Etter maten skal det danses. En Lada gjør nytten som diskotek: Dørene på vidt gap, full guffe på stereoanlegget og dansegulv foran frontlyktene. Jeg føler meg klønete og ubrukelig sammen med disse folkene som har danset gamle krigerdanser siden de var bittesmå og har det i blodet. Jeg prøver å liste meg unna, men gang på gang blir jeg trukket tilbake på dansegulvet og opplært i forskjellige umulige bevegelser mens folk skriker av latter. Men det er moro, jeg er full og glad og danser mellom fjellene.

- Det beste av alt, sier Amer, er at fjelluften klarner opp hodet. Man kan drikke så mye man vil uten å kjenne det dagen derpå.

Dette utsagnet viser seg å være feil. Dagen etter våkner jeg med hodepine og emmen smak i munnen. Ute i hagen venter mine nye venner med en frokost som visstnok skal kurere den lille fyllesyken man måtte føle i fjellet: En skål med saueinnvoller i sterk chilisaus. Magen vrenger seg. Men jeg vil være en god gjest, og ikke sette vertskapet i forlegenhet. Pliktskyldigst spiser jeg det jeg har fått servert. Og jeg føler meg riktignok litt bedre etterpå.

På pensjonatet bor en familie som kjenner de ansatte. De er fra Tbilisi, og er på vei hjem. Jeg blir invitert med, og noen timer senere sitter jeg i bilen til Koba og Natia, et ungt ektepar med to små døtre. De har sagt at jeg kan bli hos dem så lenge jeg vil. Jeg har altså blitt introdusert til den berømte georgiske gjestfriheten – lenge før jeg har krysset grensen til Georgia.

Natia vokste opp i Gakh, hvor en stor del av innbyggerne er georigere. Hun forteller at Gakh tidligere tilhørte Georgia, men at Stalin ga bort en del av landet til sin håndlanger Ordzhonikidze, som innlemmet det under sovjetrepublikken Aserbadsjan. Selv har hun valgt å flytte til Tbilisi, men moren hennes bor fremdeles her. Før vi drar, må vi innom på besøk.

Moren til Natia bor på en liten gård med en hage der griser og høns trasker rundt og der druer vokser under bjelker i taket. Hun lager sin egen vin, baker sitt eget brød og bor sammen med sine foreldre. Bestefaren til Natia, en gammel krok med stokk og livlige øyne, forteller meg at han under krigen var med under blokaden av Leningrad og inntoget i Berlin. Entusiastisk forteller han hvordan han skjøt Katjusja-raketter mot riksdagsbygningen, og hvordan de overlevde blokaden nesten uten mat.

- Vi må skåle for veteranene og heltene, sier Koba, og løfter vinglasset. I alt drikker han tre glass før han starter bilen og turen til Tbilisi begynner.

Det tar oss noen få timer å nå grensen, og ikke mer enn en halvtime å få stemplet passene. En liten bro markerer grensen mellom to naboland som er vidt forskjellige: På den ene siden henger Aserbadsjans flagg med Islams halvmåne, på den andre siden Georgias hvite flagg med St. Georgs røde kors. Det blir ofte sagt at Aserbadsjan tilhører den asiatiske sfæren, mens Georgia har sin egen sfære. Aserbadsjans språk er en avart av tyrkisk, mens Georgia har sitt eget språk og sitt eget alfabet. Det sies også at Georgia er det mest romantiske og det farligste landet i verden. Jeg vet ikke om det bare er innbilning, men det er akkurat som om stemningen i landskapet som passerer forbi oss på veien er annerledes. Vi kjører forbi vinranker, åkre med solsikker, melonplantasjer, maisåkre og søvnige landsbyer som ser innbydende ut i kveldssolen.

Koba og Natia bor i en liten leilighet litt utenfor sentrum av Tbilisi. Jeg får soverommet deres, og Koba gir meg tjue minutter til å dusje og skifte før han vil ta meg ut for å spise med noen venner. Jeg er sliten, men tar i mot invitasjonen.

Koba jobber for OSSE i Tbilisi, og på fritiden driver han med jakt. Han har et velfylt våpenskap, og en velfylt fryser med kjøtt han har slaktet selv. Kveldsmaten skal fortæres på en ås utenfor byen, der Koba og vennene hans griller bjørnekjøtt og blander salat. Bordet dekkes med vin, salt mineralvann, brød og en pose Snickers. Kobas kamerat Irakli, som er den eldste av dem, tar rollen som tamada. Etter eldgammel georgisk skikk er tamadaen en slags toastmaster, en som leder drikkingen ved bordet. Han holder små taler og bestemmer hva det skal skåles for. Det skal skåles i vin, og glasset skal tømmes i en slurk. Det er ikke lov til å sluntre unna, men heller ikke lov til å drikke mellom skålene.

- Jeg vil skåle for deg, Kristian, for at du har kommet til oss, og for at du ble kjent med Koba. For at ditt opphold i Georgia skal bli interessant, og for at du føler deg hjemme og blant venner her. For deg!

- For deg! roper de andre.
- Gaumarjos!

Vi drikker ut, og fråtser i grillet bjørn, søte agurker og saftig tomat. Tamadaen gjør jobben sin med flid: Han er morsom, seriøs, veltalende og presis. Vi skåler for bekjentskap, vennskap, Georgia, Norge, kvinner, barn, foreldre, forfedre, døde venner, livet, kjærligheten, fremtiden og en hel del andre ting. Det blir mange store slurker med hjemmelaget vin. Til slutt må jeg gi opp, og sjangler bort til en busk for å spy.

- Det gjør ingenting, sier Koba og kommer etter meg med en serviett og en flaske vann. – Du er vel ikke så godt vant med disse tradisjonene. Hvis du ikke vil ha mer, må du bare si fra.

Men jeg holder det gående en god stund til, helt til vi bestemmer oss for å pakke sammen og dra hjem. Utslitt og fullt påkledd sovner jeg i Koba og Natias seng. Selv sover de på en feltseng sammen med barna.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal ta i mot en slik gjestfrihet. Jeg sover i sengen deres, Natia lager mat til meg og vasker klærne mine, Koba tar meg med på kjøretur i byen selv om han jobber. Om kveldene spiser vi kvelds og drikker vin. Ingen av oss snakker russisk helt flytende, så det er vanskelig å få uttrykt seg skikkelig. Jeg liker meg hos familien, men er redd for å strekke gjestfriheten for langt. I det Koba inviterer meg til å bli med dem til fjells neste helg, takker jeg nei. Jeg forlater dem med et løfte om å komme innom før jeg drar fra Georgia.

Tbilisi er gammel, grønn, varm, nedslitt, full av kirker og nesten tom for folk. Det er sommerferie, og de fleste har reist på fjellet eller til Svartehavet. Jeg vandrer rundt i de brolagte gatene og er halvhjertet turist. Varmen er nesten uutholdelig, og som regel gir jeg opp og blir sittende i skyggen med en bok og en flaske vann. En dag tar jeg en tur innom byens berømte svovelbad. Tbilisi betyr varmt vann på georgisk, og byen ble grunnlagt ved noen kilder med svovelholdig vann. Berømtheter som Dumas og Pusjkin lovpriste svovelbadene, og badekulturen er viktig for mange av innbyggerne – en krysning mellom tyrkernes hammam og russernes banja.

Badehus nr. 5, grunnlagt 1921, står det på et skilt dekorert med hammer og sigd. En trapp fører ned til en fuktig kjeller hvor en dame sitter og kjeder seg bak en skranke. Hun sier at jeg kan få en times bad i privat rom for 30 lari, eller i felles bad for to lari.

- Jeg tar fellesbadet, sier jeg. Jeg har lyst til å se og lære.
- Som du vil, sukker hun.

I hele kjelleren kjennes en sterk eim av svovel. Det lukter som råtne egg, og svir i nesen. Garderoben er belagt med grånede fliser, og rustne vannrør fører inn i badet. Bak et bord sitter tre tykke menn i underbukse og slippers og røyker.

- En norsk viking! roper de i det jeg forteller hvor jeg kommer fra. Enda mer entusiastiske blir de når jeg forteller at jeg har vondt i nakken.

- Da må du få massasje, erklærer den tykkeste, stumper sneipen og fører meg inn i badet. Her renner svovelvannet fra kraner i taket, og det ryker fra et varmt basseng. Jeg dusjer, bader og legger meg ned på en brisk for å få massasje. Jeg knekkes opp, blir vridd og slått og skrubbet med noe som antagelig er stålull. Nok en dusj, og så er jeg så god som ny. De tre tykke mennene inviterer meg på te. Det er hyggelig, men i det en av dem begynner å fortelle vitser med sterke homoerotiske undertoner, reiser jeg meg høflig og sier adjø. Igjen går jeg ut i varmen, men føler meg forfrisket og noen kilo lettere. Gamle Tbilisi er spennende, men igjen lokker fjellene. Snart må jeg avgårde igjen, til det som sies å være et av Georgias vakreste naturområder.

Til Khazbegi.
Bare navnet.

3. Fjellets farer

Om ekle tog og vakker natur, om godt vertskap og Thor Heyerdahl, og om å nesten bli hundemat

Nattoget fra Baku til Sheki er helt mørklagt der det står på perrongen. Jeg har kjøpt billett i en platskartny-vogn, en åpen vogn med femti brisker som man kan sove på. Selvsagt er vogna stappfull, og mens toget står på perrongen er elektrisiteten slått av. Det betyr at det ikke går an å se noen ting, men verst av alt betyr det at vogna er så varm at svetten siler ved hver minste bevegelse. Min nabo, en gamling med striglet bart og sjømannstatoveringer, hjelper meg å buksere sakene mine på plass. Toget setter seg sakte i bevegelse i det et ektepar med fire kofferter presser seg inn ved siden av meg og gamlingen. Et åtte timer langt togmareritt er i ferd med å begynne.

Fra overkøya der jeg ligger, slipper det inn nøyaktig nok luft gjennom vinduet til å døyve den stramme pisslukten fra toalettet i enden av vogna. Vi har prøvd å åpne vinduet flere ganger, men det har kilt seg fast. Briskene som skal brukes til soveplasser, er tydeligvis designet for dverger. Jeg ligger i fosterstilling med ansiktet vendt mot den lille sprekken i vinduet og ser på det dystre ørkenlandskapet der ute i mørket. Et par fete kakkerlakker haster forbi på veggen, det er nesten så jeg kan kjenne værhårene deres kile i ansiktet. Den gamle sjømannen snorker i sin dype søvn. Selv blir jeg liggende våken og angre på at jeg ikke betalte litt mer for en egen kupè – men det ville sannsynligvis ikke vært noe særlig bedre. Uansett er tog et billig transportmiddel. Jeg betalte mindre for togturen gjennom halve Aserbadsjan enn for taxituren fra leiligheten til stasjonen.



Toget ankommer Sheki tidlig neste morgen, og selv om jeg føler meg fullstendig miserabel etter tre timers urolig døs, er det motiverende å se ut av vinduet. Sola står opp over grønne enger og frodig skog, og det er deilig å forlate det elendige toget og komme ut i frisk luft.

Sheki er en koselig fjellby med en langt mer avslappet karakter enn Baku. Jeg får rom på et pensjonat som ligger ved siden av en basar, der bildeler, husholdningsartikler, matvarer og bestemorstruser selges og kjøpes med stor entusiasme. Bortenfor basaren ligger byens sentrum, hvor folk med god tid slurper te og spiser halva, en kake av nøtter og honning som selges på hvert hjørne. Litt unna byen ligger et slott fra den tiden da Aserbadsjan var en av Persias nordlige utposter ved foten av Kaukasusfjellene. I dette området bestemte azeriene seg for å gjøre opprør mot perserne på 1700-tallet, og sjahen måtte til slutt gi tapt for de hardføre fjellfolkene.



I nærheten av slottet ligger en liten bygning med en plakat som forteller at dette er byens historiske museum. Jeg blir vinket inn av en gjeng entusiastiske jenter som sitter utenfor og tibyr meg omvisning på en drøss forskjellige språk. Hun som kan best engelsk setter i gang med omvisningen, som i åtte forskjellige rom tar for seg Aserbadsjans historie fra steinalderen til i dag, samt lokal geografi, topologi, zoologi og biologi. I det første rommet står en trist forsamling utstoppede dyr og råtner. Trynet til villsvinet er teipet sammen, en and har mistet halve fjærprakten og en hjort står og balanserer i et hjørne og ser ut som om den skal gå i oppløsning når som helst. Jenta haster i vei, og på et kvarter har vi gått gjennom alt fra ysteredskaper i bronsealderen til lokale helter fra krigen mot Armenia i 1993.
Mett av ny kunnskap går jeg ut av bykjernen, gjennom en bydel av små gårdsbruk og ut på en sti som fører oppover i skogen. Det er godt å komme ut i naturen igjen, og jeg går et godt stykke før jeg bader i en bekk og setter meg ned med matpakka under et tre. Jeg savner ikke Baku noe særlig.

Noen kilometer nord for Sheki ligger landsbyen Kish. En eldgammel buss sliter seg opp de bratte bakkene og stopper på et brolagt torg der senete, gamle bønder selger meloner, og husdyr av alle slag gresser bak butikkbodene. Herfra vandrer jeg rundt på smale veier forbi billedskjønne steinhus, og tenker at jeg virkelig begynner å komme meg utenfor rekkevidden av den vestlige sivilisasjonens klamme grep. Inntil jeg, helt plutselig, står ansikt til ansikt med en forgylt byste med påskriften ”Tur Heyerdal”.

Det viser seg at Kish er stedet som fikk Heyerdahl, etter utgravninger ved den gamle albanske kirken i byen, til å lansere sin omstridte teori om at skandinaver stammer fra Kaukasus. Først fant han helleristninger ved kysten av Kaspihavet som ligner skremmende mye på de norske helleristningene, så påpekte han den språklige likheten mellom navnet ”Azeri” og navnet på de norrøne gudene, ”aser”. Han ble ikke tatt alvorlig blant professorene på Blindern, men i Kish har han fått heder og ære.

Ved siden av kirken og Heyerdahl-bysten ligger en liten kafé der jeg tilbys husrom for en gunstig pris. Ilhama, en geskjeftig dame som også driver omvisninger i kirken, gir meg et rom i familiens hus. Jeg får lunsj, melon og te. Og jeg blir kjent med Ilhamas seksten år gamle nevø, Sanan, som har jobb i Russland, men som er hjemme på ferie og kjeder livet av seg. Vi kommer godt overens, og jeg lærer ham å spille fyrstikkpoker.



Jeg tilbringer noen fine dager i Kish. Om dagene går jeg lange turer med Sanan og fetteren hans, om kveldene spiller vi kort og drikker te i frukthagen. Her møter jeg Azer, en slektning fra Baku som er rundt tretti og den første jeg har møtt som åpent er i opposisjon mot den sittende regjeringen.

- Det er ikke akseptabelt slik det er nå. Aserbadsjan styres av en utvalgt krets som stikker av med alle ressursene og lar resten av befolkningen sitte igjen uten noe. Det sier jeg deg, det kommer til å ende med revolusjon, sier han.

Aserbadsjan ble en selvstendig stat i 1991. Landet har tjent gode penger på oljesalg, men lite har kommet befolkningen til gode. President Ilham Alijev, hvis bebartede ansikt gliser fra store plakater langs veiene, har vist liten interesse for å tjene folket.


- De statlige institusjonene våre er elendige og fulle av korrupsjon. Folk som jobber for staten går på luselønn. Kun presidenten, oljemagnatene og mafiaen tjener penger. Opposisjonen er splittet, men det finnes noen som jobber aktivt for å få endringer, forteller han og lover å sette meg i forbindelse med noen virkelig seriøse opposisjonelle. Mange av dem kommer fra den mer religiøse delen av befolkningen.

Selv er Azer mer praktiserende muslim enn de fleste aserbadsjanere jeg har møtt. Han forteller at han selv valgte dette, etter å ha levd et utsvevende liv. Vi begynner en lang diskusjon som berører religion, politikk, kulturkonflikter og den riktige levevei. Seint på natta kryper jeg i seng, full av dårlig samvittighet for alle mine lyter og synder.

Neste dag går jeg, Sanan og hans tretten år gamle fetter Vuqar opp på et høyt fjell. Det er varmt, og det tar oss mange timer å komme over tregrensen og opp på toppen, som gir oss utsikt over hele verden. Vi slapper av i sola og spiser lunsj mens vi beundrer synet av en gjeterflokk som kommer mot oss litt lenger nede i dalen. Hundrevis av ullkledde sauekropper, kyr og hester er på vei opp i fjellet for å beite. Det er som om hele fjellet rører seg under de tusen klovene.

Men vi har ikke regnet med at gjeterhundene, som er oppdratt til å beskytte flokken, skal se på oss som en trussel. På avstand kan vi se at de bryter ut av følget og kommer settende mot oss. De er åtte stykker. Vi er bare tre. Det hjelper ikke å løpe. I følge Sanan er det bare en ting å gjøre: Sette seg ned og være helt rolig.

Det er i grunnen en latterlig situasjon. Der sitter vi, tett sammen og ute av stand til å røre oss. Hundene, som er noen raggete beist, omringer oss fra hver sin kant. Den største av dem kontrollerer tydeligvis de andre, og alle nærmer seg når han tar et skritt fram. Han kommer mot oss forfra og stirrer oss rett i hvitøyet mens han flekker en siklende kjeft full av tenner. Alle de åtte kjøterne gneldrer og reiser bust. Halene står rett til værs, det er tydelig at de tar seg selv veldig alvorlig. Skritt for skritt nærmer de seg, og hver minste bevegelse fra oss gjør dem mer aggressive og nærgående. Lille Vuqar skjelver og mumler en bønn. Jeg legger armen om ham og prøver å beskytte hodet hans best mulig, mens jeg tar meg selv i å lure på hvor på kroppen det gjør mest vondt å bli bitt, og om det i det hele tatt er mulig å slåss mot åtte rabiate bikkjer. Gjeterne er flere hundre meter unna, flokken er i ferd med å passere oss lenger nede i dalen. Hundene er så nærme oss nå at vi kan kjenne pusten deres. Den ene napper i buksebeinet til Sanan. Jeg møter det mørke blikket til den største – den ser ikke ut til å være interessert i forhandlinger. Hva skal man gjøre? Finne frem noe mat i sekken? Trekke kniv? Ta et siste bilde? Rope på gjeteren? Angre på at man ikke tegnet dyrere forsikring?

Så skjer det som egentlig bare skjer på film: Sjefskjøteren trekker seg plutselig unna, og de andre hundene mister interessen for oss. Logrende dilter de avgårde som om ingenting har skjedd, tisser litt i buskene og fortsetter ned mot saueflokken. Antagelig har de kjent lukten av flokken som har passert, og regner med at vi ikke er på territoriet deres lenger.

Sakte reiser vi oss, nesten forbauset over å være like hele. Vi går ned til gjeteren, som er lettet over at alt er bra med oss.

- Dere gjorde det eneste riktige. Hadde dere prøvd å løpe, hadde ikke jeg vært i stand til å redde dere, gliser han. Vi ler litt, vi også. Man har lov til å le litt når man nettopp har unngått å bli skambitt av glupske villhunder.

Historien blir godt mottatt ved kveldsmaten, men vi bestemmer oss i stillhet for å holde oss unna gjeterflokker fra nå av.

Etter noen dager blir jeg rastløs og bestemmer meg for å dra videre. En marsjrutka, en liten minibuss, tar meg tilbake til Sheki. Kassettspilleren i bussen går for full guffe med knallhard, hjemmelagd popmusikk. En lapp på veggen averterer for opplæring i Microsoft Word, Excel, internett og tegneprogrammet Paint. I Sheki kjøper jeg billett til en buss som går videre mot Gakh, en annen fjellby hvor jeg skal tilbringe noen dager før jeg drar videre til Georgia.



Jeg er glad for å være like hel. Men mest av alt er jeg glad for at jeg nå har venner i Aserbadsjan, og at jeg har tilbrakt disse dagene sammen med en familie som har vært så gjestfrie og så utrolig vennlige. Jeg kommer til å savne Ilhama, Sanan, Vuqar, og Azer. Og ikke minst den kjente oppdageren Tur Heyerdal.

2. Ut av oljesumpen, opp på fjellet

Om biltrøbbel, piknik i skogen og flørting med gamle damer

Baku er en grei by, men heller ikke noe mer. Jeg bruker noen dager på å traske gatelangs, gå meg vill og havne på triste, postkommunistiske steder ved hjelp av byens offentlige transport. Jeg drikker kannevis med te på gamle tehus der middelaldrende menn med bart spiller sjakk og løser verdensproblemer. Jeg spiser deilig aserbadsjansk mat på kafeer befolket av unge, jålete jenter og hippe gutter iført T-skjorter med logoer som ”Dolge Cabbana”, ”Gay Largo Holiday Resort” og ”Why U Make Me Crazy & Lover?”. Jeg unngår de mange irske pubene og glamorøse nattklubbene som kun eksisterer for Bakus store samfunn av utlendinger, eller ”expats”, som de kaller seg. Det vrimler nemlig av briter, amerikanere og skandinaver i byen – ikke turister, men oljearbeidere.

- Få av oss går på disse stedene lenger. Det er så deprimerende å møte disse oljefolka som bare er her en liten stund, og som bare er interessert i irske puber og russiske prostituerte. Vi som har bodd her en stund går mindre ut, og har oftere fester hjemme hos hverandre, forteller Joe. Han er fra Newcastle, og har jobbet i Baku i et års tid, for oljeselskapet BP. Vi sitter i bilen hans, en gammel og herjet Jeep som tydelig sliter med å holde koken i den intense varmen. Joe har tatt meg med på tur ut av byen, målet er en liten landsby et par timers kjøring unna hvor gresset er grønt og lufta frisk. Et kjærkomment avbrekk fra klamme Baku.

I løpet av turen blir vi stoppet av politiet to ganger, og må stoppe ytterligere tre for å fylle vann på en radiator som lekker. Et stykke utenfor byen endrer naturen karakter, og det endeløse ørkenlandskapet viker plass for grønne skoger og runde åssider. Vi parkerer den kokende bilen og vandrer avgårde innover en dal.

Etter en stund når vi en landsby hvor noen dovne kyr har lagt seg til avkjøling i elva, og noen like dovne bønder hilser verdensvant og spør oss om vi er turister. Det er vanskelig å lure dem til å tro noe annet. De nikker bare og ser uinteressert forbi oss. Her skjer det åpenbart ikke stort, men naturen er nydelig og bringer tankene hjemover. Vi går over en eng der det står ruiner av noe som kan ha vært en enorm låve. Tydeligvis har landsbyen vært en del av en kolkhos en gang i tiden, et kollektivjordbruk som kommunistene påtvang bøndene i Sovjet-tiden. Poenget med kollektivisering var at jordbruksressursene skulle samles på ett sted, og at alle bøndene i omegnen skulle levere produktene sine på ett sted, slik at det kunne forvaltes og distribueres av statens representanter. Det var sjelden spesielt populært, og det er ikke rart at disse bygningene er blitt stående og råtne etter Sovjetunionens oppløsning. Kun ett av husene ser ut til å være i fortsatt bruk – en gammel steinhytte med en stor parabolantenne utenfor døra.

Vi følger en skogssti tilbake til veien, og går oss nesten vill i den tette krattskogen. Vel tilbake møter vi en familie som sitter i en eng. De har parkert Ladaen og satt seg for å spise kvelds, og Joe og jeg blir invitert til å sette oss med dem. Far og mor er veldig pratsomme, og den ene datteren, som studerer engelsk, stiller en masse spørsmål. Den andre datteren, som tydeligvis er midt i tenåringskrisen, blir sittende i bilen og rødme.

- Ser du det store huset på åsen der oppe? Det er presidentens sommerbolig. Mange byfolk kommer hit for å feriere i helgene, og her har presidenten valgt å bygge seg hus, forteller faren og peker opp på en åsside der et gigantisk slott ligger innenfor høye steingjerder med piggtråd. Men presidenten har sjelden tid til ferie, innrømmer han, mens han byr på brød, ost og saftig vannmelon.

- Brødet og osten har vi laget selv, sier moren stolt. Det smaker virkelig bra. Både Joe og jeg er sultne etter all gåingen, og gjør ikke skam på gjestfriheten deres. Vi spiser opp rubb og rake, og gjør oss klare til å gå.

- Vil dere overnatte hos oss? Så kan dere kjøre tilbake til Baku i morgen, spør familien.

Vi avslår. Joe skal tidlig på jobb dagen etterpå, og har lyst til å komme seg til Baku før det blir mørkt. Dermed går turen tilbake fra de grønne dalene, gjennom ørkenlandskapet og inn i byen. På turen tilbake blir vi stoppet av politiet nok en gang, og motoren er så varm at det er like før den koker over og eksploderer. Mot slutten av turen sitter vi bare og ber om at den skal holde hele veien.

Dagen etter drar jeg innom jernbanestasjonen og undersøker mulighetene for å kjøpe billett til Sheki, som er neste stopp på turen. Damene i informasjonsskranken er mot formodning veldig hjelpsomme – de er jo tross alt tre stykker inni den lille boden – og gir meg en masse informasjon om billetten og om hvor fint det er i Sheki.

- Slik en hyggelig ung mann! Du må passe på å få med deg gamlebyen, fniser en av dem. Da jeg ber om å få ta et bilde av dem, stenger de hele informasjonsboden, og en masse kunder må vente mens de tre finner fram sminkeskrinene og legger på litt ekstra leppestift og øyenskygge. Passe flau tar jeg bilder av damene i boden mens folk står tålmodig og venter.

På vei hjem til leiligheten går jeg innom en skomaker for å få reparert sandalene mine. Han bruker tre minutter på jobben, og nekter å ta betalt. Til alt overmål får jeg sukkertøy av en gammel dame som sitter og henger i verkstedet hans. Jeg har tydeligvis draget på disse gamle damene!

Jeg begynner å klø etter å forlate Baku. Det er en grunn til at denne svette oljebyen ikke er noen hyppig besøkt turistperle. Dessuten lokker fjellene og skogene. Det føles godt å snart skulle sette seg på toget og dra videre vestover.

1. Baku

Om lugubre hotellrom, luksuriøse leiligheter, en seks år gammel KGB-sjef og miss Holly Golightly.

Jeg ankommer flyplassen i Baku tidlig om morgenen. Ute er det grålysning, men likevel kjenner jeg en klam hete i lufta. Lange korridorer fører meg og de andre passasjerene – de fleste er familier med skrikerunger som har gjort flyturen fra Riga til en tålmodighetsprøve, men også noen famlende, svenske businessmenn i blazer og dårlig passende jeans – fram til et stort, nakent rom med gule vegger og skilt som forteller at dette er grensen til Aserbadsjan. Her må visumpapirene fylles ut og passet kontrolleres. Grensevaktene er ikke strenge, men prosessen med å få visum er møysommelig og tidkrevende. I køen har en treåring bestemt seg for å ta ut sin irritasjon på resten av verden ved å skrike høyt og lenge. Jeg vurderer å gjøre det samme, men klarer å avstå. Endelig er køen over, jeg får stempelet i luka, kan plukke opp bagasjen og vandre ut av flyplassen, der en smørblid taxisjåfør med bart kaster seg over meg og nekter å la meg gå. Jeg har en innebygd skepsis mot disse sjåførene, for de spiller på folks usikkerhet, trøtthet og manglende kjennskap til reiserute, priser og valuta.
Jeg avviser ham høflig, men kontant, men han gir seg ikke. Etter en lang diskusjon sitter jeg i bilen hans og føler meg rundlurt allerede. Det skjer hver gang.

Turen inn til Baku går langs en splitter ny motorvei gjennom ørkenen, og først i det vi når utkanten av byen går det an å få øye på spor av vegetasjon. Baku, som ligger ved vestskysten av Det kaspiske hav, var egentlig en ørkenby. Først på slutten av 1800-tallet, da europeiske oljekolonister begynte å bosette seg her, begynte plantene å gro: Europeerne fikk tilsendt jordsmonn og planter med de tomme oljetankerne som kom hit for å hente olje. Dermed satte de i gang med kunstige vanningsanlegg og grønne fingre for å få byen til å blomstre. Nå ligger den som en liten oase mellom en gråbrun ørken og det skittenblå, oljerike kaspihavet, oppå en liten ås der et Berlin-aktig TV-tårn tar i mot oss som det høyeste landemerket.

Sjåføren, som presenterer seg som Eldar, og som faktisk ligner litt på Eldar Vågan, forteller at byggevirksomhet er Bakus store landeplage om dagen. I det vi kjører forbi et område med ruiner strødd over begge sider av veien, forteller han at myndighetene har revet en rekke fattige boligormåder for å få plass til nye industri- og representasjonsbygg.

Jeg har bedt om å bli satt av på et hotell som går for å være blant byens billigste. Etter mange oljeboom har Baku blitt en by med mange rike utlendinger, og kravene om luksuriøst losji har ført til at hotellgiganter som SAS Radisson har oppført sine demoniske byggverk midt i sentrum, og til at priser for tak over hodet har føket til værs. Hotellet jeg har valgt er en gammel sovjet-kloss: Grått og trist utenpå, falmet og knirkete inni. Det er noe med disse sovjethotellene som er litt sjarmerende: De ble bygd med tanke på at hele folket skulle kunne nyte en relativ luksus, og var derfor billige kopier av de fasjonable, viktorianske hotellene med lysekroner og stukkatur i taket, røde vegg-til-vegg tepper på gulvet og rom med høye tak og store vinduer. For førti år siden var det sikkert en euforisk glede for en ferierende Moskva-familie å vri om nøkkelen til rom 204 og gå inn i det store, sjøvendte værelset, men for meg er det umulig å la være å legge merke til det muggluktende badet, de vaklevorne pinnestolene som står stablet i et hjørne, og det faktum at sengetøyet ikke er blitt skiftet etter forrige gjest. Rommet vender ikke bare mot sjøen, men også mot det som må være byens mest traffikerte gate, der sjåførene tuter på hverandre i ett kjør og en politimann med mye på hjertet står og skråler i en ropert. Jeg går ut av rommet og henvender meg til dama som passer på etasjen – alle sovjethotell har en oppasser på hver etasje som tar seg av renhold og utdeling av nøkler. Som regel er disse kvinnene skikkelig hatefulle, og denne frøkenen ser ut til å være av det verste slaget. Hun setter er par olme, utstående øyne i meg i det jeg banker på dørkarmen hennes.
- Unnskyld, god dag, sier jeg, på høfligste skolerussisk.
- Hva vil De? spytter hun tilbake.
- Jeg...eh..har nettopp overtatt rommet, og lurte på om det var mulig å få nytt...
- I morgen! hveser hun. Det er tydelig at hun har registrert min ankomst, og allerede lagt opp programmet.
- Men jeg...
- I morgen bytter vi sengetøy!
Det er liten vits i å diskutere. Jeg snur meg og går tilbake mens jeg kjenner det olme blikket brenne i nakken.

Sliten som jeg er etter flyturen, sovner jeg likevel på den bulkete madrassen, til lyden av bråkete trafikk og tuslende kakerlakker.

Førsteinntrykket av byen er heller ikke det beste. Det er riktignok rent og pent, og velholdte klassiske bygninger tårner langs de brolagte gatene. Hovedgata kunne ligget hvor som helst i verden: I utstillingsvinduene flanerer dukker med klær fra alle de kjente merkene, og midt på torget har McDonalds slått seg ned. Jeg får inntrykk av at hele byen har solgt sjela si til oljeindustrien, og er ikke særlig imponert.
Politimenn står og henger på alle hjørner, og de roper gjerne etter de unge damene som stolprer seg forbi på høye hæler. De fleste aserbadsjanere er shiamuslimer, akkurat som i nabolandet Iran. Men praksisen er langt mer avslappet: Her er det ingen pålegg om tildekking for kvinner, og byens unge damer ser mest ut som om de er inspirert av russisk mote: Korte skjørt, høyest mulige hæler og en tjukk maske av ansiktsmaling i alskens pastellfarger. Mennene, derimot, er overraskende likt kledd: Hvit, kortermet skjorte og dressbukser er uniformen for gamle og unge. Det er tilsynelatende få som utfordrer det etablerte med jeans eller alternative sveiser.

Mangelen på et alternativt ungdomsmiljø er påfallende, i følge Kristin. Hun har jobbet i Baku i et halvt års tid, og har ennå til gode å se ungdom som går sine egne veier.
- Det er kanskje en sammenheng mellom mangelen på ungdomsopprør, og at det er vanskelig å spore et genuint demokratisk miljø her i landet, sier hun, der vi sitter og deler en kanne te på en uterestaurant med saccosekker rundt bordene. Hun mener at det politiske miljøet trenger en bedre opposisjonsbevegelse enn den som allerede finnes.

Og Aserbadsjan er på alle måter et land som kunne hatt behov for en opposisjon: Presidenten i landet, Ilham Alijev, arvet styret av faren Hejdar, som døde i 2003. Hejdar, som hadde sittet med makten siden 1969, var lite interessert i å dyrke frem noen opposisjon, og ser ikke ut til å ha oppdratt sønnen i demokratiets ånd: Seks år gammel ble lille Ilham utpekt til leder for landets avdeling av KGB! I de fem årene han har sittet som president, har han fulgt farens liberale politikk overfor oljeindustrien. Sosiale reformer og korrupsjonsbekjempelse har det derimot ikke vært så mye av. Det finnes en opposisjon, men i følge Kristin er de ikke gode for så mye mer enn å kritisere alt Alijev foretar seg. Det er få konstruktive løsninger.

Jeg sendte Kristin en mail før jeg dro, og hun har så vidt tid til å møte meg før hun drar videre på ferie – til Moskva og videre til Kazakstan. Men det er godt å få en landsmann som guide i Bakus gamleby, og vi tilbringer resten av kvelden med Kristins amerikanske venner og nydelig lokal mat. Kristin tilbyr meg også å bo i leiligheten hennes mens hun er borte, et tilbud som er vanskelig å avslå. Allerede samme kveld pakker jeg sammen sakene mine på sovjethotellet og vinker farvel til kakerlakkene og den sure etasjedama. Det er vel ingen overdrivelse å si at jeg klatrer noen kilometer på levestandard-stigen: Her er det aircondition, trådløst nettverk, myke senger og dusj med innlagt lys og massasje! Jeg føler meg som en azerisk mafioso der jeg sitter på terrassen i bare underbuksa og røyker en sigarett mens jeg ser ut over havet. Jeg skylder Kristin og hennes romkamerat Josie mangfoldige takk for denne gjestfriheten, og det er trist å ta farvel med dem og atter en gang være alene i en fremmed by.

Neste dag går jeg meg vil i gamlebyen, Bakus virkelige perle. Hovedattraksjonen her er palasset til det azeriske dynastiet Shirvanshah, et skikkelig 1001 natt-palass med harem, hammam, steintavler og en haug med avkroker og irrganger. Ved palassets moské møter jeg en gammel dame med en imponerende rad gulltenner og bluse i leopardmønster. Hun ber meg komme inn, og forteller om den gamle moskeen, som var bygd for sjahen, hans hustru og hoffet.

- Her ser du mennenes rom, sier hun og peker inn i det store rommet. – Sjahen pleide å sitte på denne stolen mens de andre knelte i bønn. Og der inne er kvinnenes rom.

Hun vender de lange armene sine mot et lite avlukke bak en lav dør.

- Det var viktig at kvinner og menn ikke møttes under bønnen. Mennene kom inn og ut gjennom hoveddøra, og kvinnene måtte gå ut her, sier hun og peker mot en liten luke på den andre veggen.

Jeg skal til å si noe om likestilling i de gamle imperiene, men biter det i meg og sier i stedet pent takk for omvisningen.

- Selv takk, og lykke på ferden. Er du fra Moskva?
- Nei, fra Norge.
- Send hilsener fra Baku til din far, til din mor, til din kone, til din slekt, til dine venner. Lykke til med alt, og nok en gang god tur. Far vel, sier hun entusiastisk og tar seg til hjertet.
- Ha det bra, stotrer jeg frem. Rørt som jeg er, finner jeg ikke på noe bedre.

Hilsener er herved overgitt.



Jeg er blitt invitert over til noen av Kristins amerikanske venner samme kveld. Disse vennene jobber for den amerikanske ambassaden, og bor i en leilighet i gamlebyen med takterasse. Alecia og Dave, som de heter, pleier å invitere venner på filmvisning oppe på takterrassen av og til. De har rigget seg til med vin, kaker og gode stoler, og kveldens film er Breakfast at Tiffany´s, den gode gamle med Audrey Hepburn.


Leiligheten ligger rett ved siden av Bakus eldste moské. Så fort muezzinen har kalt til kveldsbønn og sola har forsvunnet, begynner filmen. Det er noe lettere absurd i å sitte her i Baku sammen med en skokk amerikanere og le av Uncle Sally og miss Holly Golightly, mens TV-tårnet blinker som et juletre der oppe på åsen og en mild sjøbris driver inn fra kaspihavet. Men mens jeg går hjemover, tenker jeg at det nettopp er disse situasjonene man bruker så mye tid, krefter og penger på å havne i.
Og med sjøbrisen kommer det et nytt snev av optimisme inn i neseborene mine: Jeg har fortsatt en hel måned igjen å reise på. Da gjør det ikke noe at gatene er tomme på en fredag kveld eller at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å være neste uke. Og denne byen tar seg slett ikke dårlig ut nattestid.
Jeg er i ferd med å smelte litt for Baku.