Baku er en grei by, men heller ikke noe mer. Jeg bruker noen dager på å traske gatelangs, gå meg vill og havne på triste, postkommunistiske steder ved hjelp av byens offentlige transport. Jeg drikker kannevis med te på gamle tehus der middelaldrende menn med bart spiller sjakk og løser verdensproblemer. Jeg spiser deilig aserbadsjansk mat på kafeer befolket av unge, jålete jenter og hippe gutter iført T-skjorter med logoer som ”Dolge Cabbana”, ”Gay Largo Holiday Resort” og ”Why U Make Me Crazy & Lover?”. Jeg unngår de mange irske pubene og glamorøse nattklubbene som kun eksisterer for Bakus store samfunn av utlendinger, eller ”expats”, som de kaller seg. Det vrimler nemlig av briter, amerikanere og skandinaver i byen – ikke turister, men oljearbeidere. - Få av oss går på disse stedene lenger. Det er så deprimerende å møte disse oljefolka som bare er her en liten stund, og som bare er interessert i irske puber og russiske prostituerte. Vi som har bodd her en stund går mindre ut, og har oftere fester hjemme hos hverandre, forteller Joe. Han er fra Newcastle, og har jobbet i Baku i et års tid, for oljeselskapet BP. Vi sitter i bilen hans, en gammel og herjet Jeep som tydelig sliter med å holde koken i den intense varmen. Joe har tatt meg med på tur ut av byen, målet er en liten landsby et par timers kjøring unna hvor gresset er grønt og lufta frisk. Et kjærkomment avbrekk fra klamme Baku.
I løpet av turen blir vi stoppet av politiet to ganger, og må stoppe ytterligere tre for å fylle vann på en radiator som lekker.
Et stykke utenfor byen endrer naturen karakter, og det endeløse ørkenlandskapet viker plass for grønne skoger og runde åssider. Vi parkerer den kokende bilen og vandrer avgårde innover en dal. Etter en stund når vi en landsby hvor noen dovne kyr har lagt seg til avkjøling i elva, og noen like dovne bønder hilser verdensvant og spør oss om vi er turister. Det er vanskelig å lure dem til å tro noe annet. De nikker bare og ser uinteressert forbi oss. Her skjer det åpenbart ikke stort, men naturen er nydelig og bringer tankene hjemover. Vi går over en eng der det står ruiner av noe som kan ha vært en enorm låve. Tydeligvis har landsbyen vært en del av en kolkhos en gang i tiden, et kollektivjordbruk som kommunistene påtvang bøndene i Sovjet-tiden. Poenget med kollektivisering var at jordbruksressursene skulle samles på ett sted, og at alle bøndene i omegnen skulle levere produktene sine på ett sted, slik at det kunne forvaltes og distribueres av statens representanter. Det var sjelden spesielt populært, og det er ikke rart at disse bygningene er blitt stående og råtne etter Sovjetunionens oppløsning. Kun ett av husene ser ut til å være i fortsatt bruk – en gammel steinhytte med en stor parabolantenne utenfor døra.
Vi følger en skogssti tilbake til veien, og går oss nesten vill i den tette krattskogen. Vel tilbake møter vi en familie som sitter i en eng. De har parkert Ladaen og satt seg for å spise kvelds, og Joe og jeg blir invitert til å sette oss med dem. Far og mor er veldig pratsomme, og den ene datteren, som studerer engelsk, stiller en masse spørsmål. Den andre datteren, som tydeligvis er midt i tenåringskrisen, blir sittende i bilen og rødme. - Ser du det store huset på åsen der oppe? Det er presidentens sommerbolig. Mange byfolk kommer hit for å feriere i helgene, og her har presidenten valgt å bygge seg hus, forteller faren og peker opp på en åsside der et gigantisk slott ligger innenfor høye steingjerder med piggtråd. Men presidenten har sjelden tid til ferie, innrømmer han, mens han byr på brød, ost og saftig vannmelon.
- Brødet og osten har vi laget selv, sier moren stolt. Det smaker virkelig bra. Både Joe og jeg er sultne etter all gåingen, og gjør ikke skam på gjestfriheten deres. Vi spiser opp rubb og rake, og gjør oss klare til å gå.
- Vil dere overnatte hos oss? Så kan dere kjøre tilbake til Baku i morgen, spør familien.
Vi avslår. Joe skal tidlig på jobb dagen etterpå, og har lyst til å komme seg til Baku før det blir mørkt. Dermed går turen tilbake fra de grønne dalene, gjennom ørkenlandskapet og inn i byen. På turen tilbake blir vi stoppet av politiet nok en gang, og motoren er så varm at det er like før den koker over og eksploderer. Mot slutten av turen sitter vi bare og ber om at den skal holde hele veien.
Dagen etter drar jeg innom jernbanestasjonen og undersøker mulighetene for å kjøpe billett til Sheki, som er neste stopp på turen. Damene i informasjonsskranken er mot formodning veldig hjelpsomme – de er jo tross alt tre stykker inni den lille boden – og gir meg en masse informasjon om billetten og om hvor fint det er i Sheki. - Slik en hyggelig ung mann! Du må passe på å få med deg gamlebyen, fniser en av dem. Da jeg ber om å få ta et bilde av dem, stenger de hele informasjonsboden, og en masse kunder må vente mens de tre finner fram sminkeskrinene og legger på litt ekstra leppestift og øyenskygge. Passe flau tar jeg bilder av damene i boden mens folk står tålmodig og venter.
På vei hjem til leiligheten går jeg innom en skomaker for å få reparert sandalene mine. Han bruker tre minutter på jobben, og nekter å ta betalt. Til alt overmål får jeg sukkertøy av en gammel dame som sitter og henger i verkstedet hans. Jeg har tydeligvis draget på disse gamle damene!
Jeg begynner å klø etter å forlate Baku. Det er en grunn til at denne svette oljebyen ikke er noen hyppig besøkt turistperle. Dessuten lokker fjellene og skogene. Det føles godt å snart skulle sette seg på toget og dra videre vestover.
No comments:
Post a Comment