4. Gakh, Ilisu, Tblisi

Om enorme mengder gjestfrihet. Og enorme mengder vin og svovel.

Gakh ligger en fire timers busstur nordvest for Sheki. Derfra har jeg bestemt meg for å ta drosje til en landsby som heter Ilisu, lenger opp i fjellene. På bussholdeplassen er jeg lett bytte for de tjue taxisjåførene som står og røyker og knasker solsikkefrø. De ser ikke ut til å ha hatt en kunde på ukevis, og jeg må jo være som en gave fra himmelen der jeg står med tung ryggsekk og usikkert blikk. Nå gjelder det å selge seg dyrt! En ung fyr kommer bort til meg, og jeg sier jeg skal til Ülü Körpü, et pensjonat som ligger et stykke unna.

- Fem manat, sier han og viser fem fingre og et bredt glis.
- Hva med tre? spør jeg.
- Alt for lite, roper de andre sjåførene, som følger ivrig med på samtalen.
- Ikke velg ham! Min bil er mye bedre. Dessuten er han full, sier en av dem, og alle bryter ut i latter. Vi blir enige om at fire manat er en bra pris. Jeg slenger sekken i bagasjerommet på Ladaen, som er langt eldre enn sin sjåfør. Han er ikke full, men han snakker ikke russisk, dermed blir det lite prating. Han kompenserer ved å fyre opp stereoanlegget med aserbadsjansk popmusikk, som faktisk setter en viss stemning til landskapet rundt oss. Her er fjellene bratte og kantete. Vill natur og azeri-techno – en merkelig, men ikke så dum kombinasjon.

Pensjonatet Ülü Körpü¸ består av en håndfull steinhytter ved siden av en elv. Hyttene er ganske sparsommelig innredet, med hull i gulvet-doer og en steinhard seng, men beliggenheten er strålende, maten god, prisen overkommelig og folkene trivelige. Bortsett fra meg er det et titalls andre gjester der, byfolk som reiser opp i fjellet når det blir for varmt i lavlandet.

Dagen etter går jeg inn til landsbyen Ilisu. Jeg blir stoppet langs veien av en familie fra Baku som inviterer meg på lunsj, og tilbringer en time sammen med dem. De er rike mennesker som sympatiserer med president Alijev og har lyst til å lære seg engelsk. Jeg konverserer så høflig jeg bare kan, takker for maten og ønsker dem god ferie.

På vei ut av landsbyen kommer jeg til en militær veipost. De vil se passet mitt, som jeg har vært dum nok til å legge igjen i hytta. De forteller meg at de uansett ikke slipper utlendinger forbi, for noen kilometer unna ligger grensen til Dagestan, et urolig område hvor de ikke ønsker for mye trafikk.

Kaukasus-fjellene skiller ikke bare Russland fra Georgia og Aserbadsjan, men er også et område med mange etniske grupper og mange konflikter. Tsjetsjenia, Abkhasia, Sør-Ossetia, Nagorno-Karabakh: Innenfor et ganske lite geografisk område ligger alle disse stedene hvis navn smaker av krig, konflikt og uroligheter. Denne lille regionen rommer så mange folkeslag, språk, religioner og skikker, og til alt overmål ligger den skvist mellom stormakter som Russland, Tyrkia og Iran. Disse landene har vært okkupert og plyndret av sjaher, khaner, tsarer, konger, sultaner og fyrster gjennom hundrevis av år. Men ingen har greid å temme fjellfolkene helt. De lever fortsatt med sine egne vaner og skikker.

Litt skuffet går jeg tilbake til pensjonatet. Der er det full fest, og jeg blir invitert til å sette meg ned. Det viser seg at en av de ansatte har bursdag, og siden de fleste gjestene har reist, har kollegaene bakt kaker og lagd mat. Jeg har nettopp spist, men det hjelper ikke å si nei. Amer, som bursdagsbarnet heter, forteller at han har invitert noen venner oppover til kvelds. Jeg er også hjertelig velkommen.

Det blir en lang kveld. Vi begynner med en to timer lang fotballkamp, der jeg viser meg å holde et langt lavere nivå enn Tore Andre Flo, som Amer har sammenlignet meg med. Så følger en enorm middag med grillet lam og kylling, saueost og grønnsaker fra hagen. Vi skåler i georgisk vin og aserbadsjansk vodka. Etter maten skal det danses. En Lada gjør nytten som diskotek: Dørene på vidt gap, full guffe på stereoanlegget og dansegulv foran frontlyktene. Jeg føler meg klønete og ubrukelig sammen med disse folkene som har danset gamle krigerdanser siden de var bittesmå og har det i blodet. Jeg prøver å liste meg unna, men gang på gang blir jeg trukket tilbake på dansegulvet og opplært i forskjellige umulige bevegelser mens folk skriker av latter. Men det er moro, jeg er full og glad og danser mellom fjellene.

- Det beste av alt, sier Amer, er at fjelluften klarner opp hodet. Man kan drikke så mye man vil uten å kjenne det dagen derpå.

Dette utsagnet viser seg å være feil. Dagen etter våkner jeg med hodepine og emmen smak i munnen. Ute i hagen venter mine nye venner med en frokost som visstnok skal kurere den lille fyllesyken man måtte føle i fjellet: En skål med saueinnvoller i sterk chilisaus. Magen vrenger seg. Men jeg vil være en god gjest, og ikke sette vertskapet i forlegenhet. Pliktskyldigst spiser jeg det jeg har fått servert. Og jeg føler meg riktignok litt bedre etterpå.

På pensjonatet bor en familie som kjenner de ansatte. De er fra Tbilisi, og er på vei hjem. Jeg blir invitert med, og noen timer senere sitter jeg i bilen til Koba og Natia, et ungt ektepar med to små døtre. De har sagt at jeg kan bli hos dem så lenge jeg vil. Jeg har altså blitt introdusert til den berømte georgiske gjestfriheten – lenge før jeg har krysset grensen til Georgia.

Natia vokste opp i Gakh, hvor en stor del av innbyggerne er georigere. Hun forteller at Gakh tidligere tilhørte Georgia, men at Stalin ga bort en del av landet til sin håndlanger Ordzhonikidze, som innlemmet det under sovjetrepublikken Aserbadsjan. Selv har hun valgt å flytte til Tbilisi, men moren hennes bor fremdeles her. Før vi drar, må vi innom på besøk.

Moren til Natia bor på en liten gård med en hage der griser og høns trasker rundt og der druer vokser under bjelker i taket. Hun lager sin egen vin, baker sitt eget brød og bor sammen med sine foreldre. Bestefaren til Natia, en gammel krok med stokk og livlige øyne, forteller meg at han under krigen var med under blokaden av Leningrad og inntoget i Berlin. Entusiastisk forteller han hvordan han skjøt Katjusja-raketter mot riksdagsbygningen, og hvordan de overlevde blokaden nesten uten mat.

- Vi må skåle for veteranene og heltene, sier Koba, og løfter vinglasset. I alt drikker han tre glass før han starter bilen og turen til Tbilisi begynner.

Det tar oss noen få timer å nå grensen, og ikke mer enn en halvtime å få stemplet passene. En liten bro markerer grensen mellom to naboland som er vidt forskjellige: På den ene siden henger Aserbadsjans flagg med Islams halvmåne, på den andre siden Georgias hvite flagg med St. Georgs røde kors. Det blir ofte sagt at Aserbadsjan tilhører den asiatiske sfæren, mens Georgia har sin egen sfære. Aserbadsjans språk er en avart av tyrkisk, mens Georgia har sitt eget språk og sitt eget alfabet. Det sies også at Georgia er det mest romantiske og det farligste landet i verden. Jeg vet ikke om det bare er innbilning, men det er akkurat som om stemningen i landskapet som passerer forbi oss på veien er annerledes. Vi kjører forbi vinranker, åkre med solsikker, melonplantasjer, maisåkre og søvnige landsbyer som ser innbydende ut i kveldssolen.

Koba og Natia bor i en liten leilighet litt utenfor sentrum av Tbilisi. Jeg får soverommet deres, og Koba gir meg tjue minutter til å dusje og skifte før han vil ta meg ut for å spise med noen venner. Jeg er sliten, men tar i mot invitasjonen.

Koba jobber for OSSE i Tbilisi, og på fritiden driver han med jakt. Han har et velfylt våpenskap, og en velfylt fryser med kjøtt han har slaktet selv. Kveldsmaten skal fortæres på en ås utenfor byen, der Koba og vennene hans griller bjørnekjøtt og blander salat. Bordet dekkes med vin, salt mineralvann, brød og en pose Snickers. Kobas kamerat Irakli, som er den eldste av dem, tar rollen som tamada. Etter eldgammel georgisk skikk er tamadaen en slags toastmaster, en som leder drikkingen ved bordet. Han holder små taler og bestemmer hva det skal skåles for. Det skal skåles i vin, og glasset skal tømmes i en slurk. Det er ikke lov til å sluntre unna, men heller ikke lov til å drikke mellom skålene.

- Jeg vil skåle for deg, Kristian, for at du har kommet til oss, og for at du ble kjent med Koba. For at ditt opphold i Georgia skal bli interessant, og for at du føler deg hjemme og blant venner her. For deg!

- For deg! roper de andre.
- Gaumarjos!

Vi drikker ut, og fråtser i grillet bjørn, søte agurker og saftig tomat. Tamadaen gjør jobben sin med flid: Han er morsom, seriøs, veltalende og presis. Vi skåler for bekjentskap, vennskap, Georgia, Norge, kvinner, barn, foreldre, forfedre, døde venner, livet, kjærligheten, fremtiden og en hel del andre ting. Det blir mange store slurker med hjemmelaget vin. Til slutt må jeg gi opp, og sjangler bort til en busk for å spy.

- Det gjør ingenting, sier Koba og kommer etter meg med en serviett og en flaske vann. – Du er vel ikke så godt vant med disse tradisjonene. Hvis du ikke vil ha mer, må du bare si fra.

Men jeg holder det gående en god stund til, helt til vi bestemmer oss for å pakke sammen og dra hjem. Utslitt og fullt påkledd sovner jeg i Koba og Natias seng. Selv sover de på en feltseng sammen med barna.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal ta i mot en slik gjestfrihet. Jeg sover i sengen deres, Natia lager mat til meg og vasker klærne mine, Koba tar meg med på kjøretur i byen selv om han jobber. Om kveldene spiser vi kvelds og drikker vin. Ingen av oss snakker russisk helt flytende, så det er vanskelig å få uttrykt seg skikkelig. Jeg liker meg hos familien, men er redd for å strekke gjestfriheten for langt. I det Koba inviterer meg til å bli med dem til fjells neste helg, takker jeg nei. Jeg forlater dem med et løfte om å komme innom før jeg drar fra Georgia.

Tbilisi er gammel, grønn, varm, nedslitt, full av kirker og nesten tom for folk. Det er sommerferie, og de fleste har reist på fjellet eller til Svartehavet. Jeg vandrer rundt i de brolagte gatene og er halvhjertet turist. Varmen er nesten uutholdelig, og som regel gir jeg opp og blir sittende i skyggen med en bok og en flaske vann. En dag tar jeg en tur innom byens berømte svovelbad. Tbilisi betyr varmt vann på georgisk, og byen ble grunnlagt ved noen kilder med svovelholdig vann. Berømtheter som Dumas og Pusjkin lovpriste svovelbadene, og badekulturen er viktig for mange av innbyggerne – en krysning mellom tyrkernes hammam og russernes banja.

Badehus nr. 5, grunnlagt 1921, står det på et skilt dekorert med hammer og sigd. En trapp fører ned til en fuktig kjeller hvor en dame sitter og kjeder seg bak en skranke. Hun sier at jeg kan få en times bad i privat rom for 30 lari, eller i felles bad for to lari.

- Jeg tar fellesbadet, sier jeg. Jeg har lyst til å se og lære.
- Som du vil, sukker hun.

I hele kjelleren kjennes en sterk eim av svovel. Det lukter som råtne egg, og svir i nesen. Garderoben er belagt med grånede fliser, og rustne vannrør fører inn i badet. Bak et bord sitter tre tykke menn i underbukse og slippers og røyker.

- En norsk viking! roper de i det jeg forteller hvor jeg kommer fra. Enda mer entusiastiske blir de når jeg forteller at jeg har vondt i nakken.

- Da må du få massasje, erklærer den tykkeste, stumper sneipen og fører meg inn i badet. Her renner svovelvannet fra kraner i taket, og det ryker fra et varmt basseng. Jeg dusjer, bader og legger meg ned på en brisk for å få massasje. Jeg knekkes opp, blir vridd og slått og skrubbet med noe som antagelig er stålull. Nok en dusj, og så er jeg så god som ny. De tre tykke mennene inviterer meg på te. Det er hyggelig, men i det en av dem begynner å fortelle vitser med sterke homoerotiske undertoner, reiser jeg meg høflig og sier adjø. Igjen går jeg ut i varmen, men føler meg forfrisket og noen kilo lettere. Gamle Tbilisi er spennende, men igjen lokker fjellene. Snart må jeg avgårde igjen, til det som sies å være et av Georgias vakreste naturområder.

Til Khazbegi.
Bare navnet.