1. Baku

Om lugubre hotellrom, luksuriøse leiligheter, en seks år gammel KGB-sjef og miss Holly Golightly.

Jeg ankommer flyplassen i Baku tidlig om morgenen. Ute er det grålysning, men likevel kjenner jeg en klam hete i lufta. Lange korridorer fører meg og de andre passasjerene – de fleste er familier med skrikerunger som har gjort flyturen fra Riga til en tålmodighetsprøve, men også noen famlende, svenske businessmenn i blazer og dårlig passende jeans – fram til et stort, nakent rom med gule vegger og skilt som forteller at dette er grensen til Aserbadsjan. Her må visumpapirene fylles ut og passet kontrolleres. Grensevaktene er ikke strenge, men prosessen med å få visum er møysommelig og tidkrevende. I køen har en treåring bestemt seg for å ta ut sin irritasjon på resten av verden ved å skrike høyt og lenge. Jeg vurderer å gjøre det samme, men klarer å avstå. Endelig er køen over, jeg får stempelet i luka, kan plukke opp bagasjen og vandre ut av flyplassen, der en smørblid taxisjåfør med bart kaster seg over meg og nekter å la meg gå. Jeg har en innebygd skepsis mot disse sjåførene, for de spiller på folks usikkerhet, trøtthet og manglende kjennskap til reiserute, priser og valuta.
Jeg avviser ham høflig, men kontant, men han gir seg ikke. Etter en lang diskusjon sitter jeg i bilen hans og føler meg rundlurt allerede. Det skjer hver gang.

Turen inn til Baku går langs en splitter ny motorvei gjennom ørkenen, og først i det vi når utkanten av byen går det an å få øye på spor av vegetasjon. Baku, som ligger ved vestskysten av Det kaspiske hav, var egentlig en ørkenby. Først på slutten av 1800-tallet, da europeiske oljekolonister begynte å bosette seg her, begynte plantene å gro: Europeerne fikk tilsendt jordsmonn og planter med de tomme oljetankerne som kom hit for å hente olje. Dermed satte de i gang med kunstige vanningsanlegg og grønne fingre for å få byen til å blomstre. Nå ligger den som en liten oase mellom en gråbrun ørken og det skittenblå, oljerike kaspihavet, oppå en liten ås der et Berlin-aktig TV-tårn tar i mot oss som det høyeste landemerket.

Sjåføren, som presenterer seg som Eldar, og som faktisk ligner litt på Eldar Vågan, forteller at byggevirksomhet er Bakus store landeplage om dagen. I det vi kjører forbi et område med ruiner strødd over begge sider av veien, forteller han at myndighetene har revet en rekke fattige boligormåder for å få plass til nye industri- og representasjonsbygg.

Jeg har bedt om å bli satt av på et hotell som går for å være blant byens billigste. Etter mange oljeboom har Baku blitt en by med mange rike utlendinger, og kravene om luksuriøst losji har ført til at hotellgiganter som SAS Radisson har oppført sine demoniske byggverk midt i sentrum, og til at priser for tak over hodet har føket til værs. Hotellet jeg har valgt er en gammel sovjet-kloss: Grått og trist utenpå, falmet og knirkete inni. Det er noe med disse sovjethotellene som er litt sjarmerende: De ble bygd med tanke på at hele folket skulle kunne nyte en relativ luksus, og var derfor billige kopier av de fasjonable, viktorianske hotellene med lysekroner og stukkatur i taket, røde vegg-til-vegg tepper på gulvet og rom med høye tak og store vinduer. For førti år siden var det sikkert en euforisk glede for en ferierende Moskva-familie å vri om nøkkelen til rom 204 og gå inn i det store, sjøvendte værelset, men for meg er det umulig å la være å legge merke til det muggluktende badet, de vaklevorne pinnestolene som står stablet i et hjørne, og det faktum at sengetøyet ikke er blitt skiftet etter forrige gjest. Rommet vender ikke bare mot sjøen, men også mot det som må være byens mest traffikerte gate, der sjåførene tuter på hverandre i ett kjør og en politimann med mye på hjertet står og skråler i en ropert. Jeg går ut av rommet og henvender meg til dama som passer på etasjen – alle sovjethotell har en oppasser på hver etasje som tar seg av renhold og utdeling av nøkler. Som regel er disse kvinnene skikkelig hatefulle, og denne frøkenen ser ut til å være av det verste slaget. Hun setter er par olme, utstående øyne i meg i det jeg banker på dørkarmen hennes.
- Unnskyld, god dag, sier jeg, på høfligste skolerussisk.
- Hva vil De? spytter hun tilbake.
- Jeg...eh..har nettopp overtatt rommet, og lurte på om det var mulig å få nytt...
- I morgen! hveser hun. Det er tydelig at hun har registrert min ankomst, og allerede lagt opp programmet.
- Men jeg...
- I morgen bytter vi sengetøy!
Det er liten vits i å diskutere. Jeg snur meg og går tilbake mens jeg kjenner det olme blikket brenne i nakken.

Sliten som jeg er etter flyturen, sovner jeg likevel på den bulkete madrassen, til lyden av bråkete trafikk og tuslende kakerlakker.

Førsteinntrykket av byen er heller ikke det beste. Det er riktignok rent og pent, og velholdte klassiske bygninger tårner langs de brolagte gatene. Hovedgata kunne ligget hvor som helst i verden: I utstillingsvinduene flanerer dukker med klær fra alle de kjente merkene, og midt på torget har McDonalds slått seg ned. Jeg får inntrykk av at hele byen har solgt sjela si til oljeindustrien, og er ikke særlig imponert.
Politimenn står og henger på alle hjørner, og de roper gjerne etter de unge damene som stolprer seg forbi på høye hæler. De fleste aserbadsjanere er shiamuslimer, akkurat som i nabolandet Iran. Men praksisen er langt mer avslappet: Her er det ingen pålegg om tildekking for kvinner, og byens unge damer ser mest ut som om de er inspirert av russisk mote: Korte skjørt, høyest mulige hæler og en tjukk maske av ansiktsmaling i alskens pastellfarger. Mennene, derimot, er overraskende likt kledd: Hvit, kortermet skjorte og dressbukser er uniformen for gamle og unge. Det er tilsynelatende få som utfordrer det etablerte med jeans eller alternative sveiser.

Mangelen på et alternativt ungdomsmiljø er påfallende, i følge Kristin. Hun har jobbet i Baku i et halvt års tid, og har ennå til gode å se ungdom som går sine egne veier.
- Det er kanskje en sammenheng mellom mangelen på ungdomsopprør, og at det er vanskelig å spore et genuint demokratisk miljø her i landet, sier hun, der vi sitter og deler en kanne te på en uterestaurant med saccosekker rundt bordene. Hun mener at det politiske miljøet trenger en bedre opposisjonsbevegelse enn den som allerede finnes.

Og Aserbadsjan er på alle måter et land som kunne hatt behov for en opposisjon: Presidenten i landet, Ilham Alijev, arvet styret av faren Hejdar, som døde i 2003. Hejdar, som hadde sittet med makten siden 1969, var lite interessert i å dyrke frem noen opposisjon, og ser ikke ut til å ha oppdratt sønnen i demokratiets ånd: Seks år gammel ble lille Ilham utpekt til leder for landets avdeling av KGB! I de fem årene han har sittet som president, har han fulgt farens liberale politikk overfor oljeindustrien. Sosiale reformer og korrupsjonsbekjempelse har det derimot ikke vært så mye av. Det finnes en opposisjon, men i følge Kristin er de ikke gode for så mye mer enn å kritisere alt Alijev foretar seg. Det er få konstruktive løsninger.

Jeg sendte Kristin en mail før jeg dro, og hun har så vidt tid til å møte meg før hun drar videre på ferie – til Moskva og videre til Kazakstan. Men det er godt å få en landsmann som guide i Bakus gamleby, og vi tilbringer resten av kvelden med Kristins amerikanske venner og nydelig lokal mat. Kristin tilbyr meg også å bo i leiligheten hennes mens hun er borte, et tilbud som er vanskelig å avslå. Allerede samme kveld pakker jeg sammen sakene mine på sovjethotellet og vinker farvel til kakerlakkene og den sure etasjedama. Det er vel ingen overdrivelse å si at jeg klatrer noen kilometer på levestandard-stigen: Her er det aircondition, trådløst nettverk, myke senger og dusj med innlagt lys og massasje! Jeg føler meg som en azerisk mafioso der jeg sitter på terrassen i bare underbuksa og røyker en sigarett mens jeg ser ut over havet. Jeg skylder Kristin og hennes romkamerat Josie mangfoldige takk for denne gjestfriheten, og det er trist å ta farvel med dem og atter en gang være alene i en fremmed by.

Neste dag går jeg meg vil i gamlebyen, Bakus virkelige perle. Hovedattraksjonen her er palasset til det azeriske dynastiet Shirvanshah, et skikkelig 1001 natt-palass med harem, hammam, steintavler og en haug med avkroker og irrganger. Ved palassets moské møter jeg en gammel dame med en imponerende rad gulltenner og bluse i leopardmønster. Hun ber meg komme inn, og forteller om den gamle moskeen, som var bygd for sjahen, hans hustru og hoffet.

- Her ser du mennenes rom, sier hun og peker inn i det store rommet. – Sjahen pleide å sitte på denne stolen mens de andre knelte i bønn. Og der inne er kvinnenes rom.

Hun vender de lange armene sine mot et lite avlukke bak en lav dør.

- Det var viktig at kvinner og menn ikke møttes under bønnen. Mennene kom inn og ut gjennom hoveddøra, og kvinnene måtte gå ut her, sier hun og peker mot en liten luke på den andre veggen.

Jeg skal til å si noe om likestilling i de gamle imperiene, men biter det i meg og sier i stedet pent takk for omvisningen.

- Selv takk, og lykke på ferden. Er du fra Moskva?
- Nei, fra Norge.
- Send hilsener fra Baku til din far, til din mor, til din kone, til din slekt, til dine venner. Lykke til med alt, og nok en gang god tur. Far vel, sier hun entusiastisk og tar seg til hjertet.
- Ha det bra, stotrer jeg frem. Rørt som jeg er, finner jeg ikke på noe bedre.

Hilsener er herved overgitt.



Jeg er blitt invitert over til noen av Kristins amerikanske venner samme kveld. Disse vennene jobber for den amerikanske ambassaden, og bor i en leilighet i gamlebyen med takterasse. Alecia og Dave, som de heter, pleier å invitere venner på filmvisning oppe på takterrassen av og til. De har rigget seg til med vin, kaker og gode stoler, og kveldens film er Breakfast at Tiffany´s, den gode gamle med Audrey Hepburn.


Leiligheten ligger rett ved siden av Bakus eldste moské. Så fort muezzinen har kalt til kveldsbønn og sola har forsvunnet, begynner filmen. Det er noe lettere absurd i å sitte her i Baku sammen med en skokk amerikanere og le av Uncle Sally og miss Holly Golightly, mens TV-tårnet blinker som et juletre der oppe på åsen og en mild sjøbris driver inn fra kaspihavet. Men mens jeg går hjemover, tenker jeg at det nettopp er disse situasjonene man bruker så mye tid, krefter og penger på å havne i.
Og med sjøbrisen kommer det et nytt snev av optimisme inn i neseborene mine: Jeg har fortsatt en hel måned igjen å reise på. Da gjør det ikke noe at gatene er tomme på en fredag kveld eller at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å være neste uke. Og denne byen tar seg slett ikke dårlig ut nattestid.
Jeg er i ferd med å smelte litt for Baku.