Nattoget fra Baku til Sheki er helt mørklagt der det står på perrongen. Jeg har kjøpt billett i en platskartny-vogn, en åpen vogn med femti brisker som man kan sove på. Selvsagt er vogna stappfull, og mens toget står på perrongen er elektrisiteten slått av. Det betyr at det ikke går an å se noen ting, men verst av alt betyr det at vogna er så varm at svetten siler ved hver minste bevegelse. Min nabo, en gamling med striglet bart og sjømannstatoveringer, hjelper meg å buksere sakene mine på plass. Toget setter seg sakte i bevegelse i det et ektepar med fire kofferter presser seg inn ved siden av meg og gamlingen. Et åtte timer langt togmareritt er i ferd med å begynne.
Fra overkøya der jeg ligger, slipper det inn nøyaktig nok luft gjennom vinduet til å døyve den stramme pisslukten fra toalettet i enden av vogna. Vi har prøvd å åpne vinduet flere ganger, men det har kilt seg fast. Briskene som skal brukes til soveplasser, er tydeligvis designet for dverger. Jeg ligger i fosterstilling med ansiktet vendt mot den lille sprekken i vinduet og ser på det dystre ørkenlandskapet der ute i mørket. Et par fete kakkerlakker haster forbi på veggen, det er nesten så jeg kan kjenne værhårene deres kile i ansiktet. Den gamle sjømannen snorker i sin dype søvn. Selv blir jeg liggende våken og angre på at jeg ikke betalte litt mer for en egen kupè – men det ville sannsynligvis ikke vært noe særlig bedre. Uansett er tog et billig transportmiddel. Jeg betalte mindre for togturen gjennom halve Aserbadsjan enn for taxituren fra leiligheten til stasjonen.
Toget ankommer Sheki tidlig neste morgen, og selv om jeg føler meg fullstendig miserabel etter tre timers urolig døs, er det motiverende å se ut av vinduet. Sola står opp over grønne enger og frodig skog, og det er deilig å forlate det elendige toget og komme ut i frisk luft.
Sheki er en koselig fjellby med en langt mer avslappet karakter enn Baku. Jeg får rom på et pensjonat som ligger ved siden av en basar, der bildeler, husholdningsartikler, matvarer og bestemorstruser selges og kjøpes med stor entusiasme. Bortenfor basaren ligger byens sentrum, hvor folk med god tid slurper te og spiser halva, en kake av nøtter og honning som selges på hvert hjørne. Litt unna byen ligger et slott fra den tiden da Aserbadsjan var en av Persias nordlige utposter ved foten av Kaukasusfjellene. I dette området bestemte azeriene seg for å gjøre opprør mot perserne på 1700-tallet, og sjahen måtte til slutt gi tapt for de hardføre fjellfolkene.
I nærheten av slottet ligger en liten bygning med en plakat som forteller at dette er byens historiske museum. Jeg blir vinket inn av en gjeng entusiastiske jenter som sitter utenfor og tibyr meg omvisning på en drøss forskjellige språk. Hun som kan best engelsk setter i gang med omvisningen, som i åtte forskjellige rom tar for seg Aserbadsjans historie fra steinalderen til i dag, samt lokal geografi, topologi, zoologi og biologi. I det første rommet står en trist forsamling utstoppede dyr og råtner. Trynet til villsvinet er teipet sammen, en and har mistet halve fjærprakten og en hjort står og balanserer i et hjørne og ser ut som om den skal gå i oppløsning når som helst. Jenta haster i vei, og på et kvarter har vi gått gjennom alt fra ysteredskaper i bronsealderen til lokale helter fra krigen mot Armenia i 1993.
Mett av ny kunnskap går jeg ut av bykjernen, gjennom en bydel av små gårdsbruk og ut på en sti som fører oppover i skogen. Det er godt å komme ut i naturen igjen, og jeg går et godt stykke før jeg bader i en bekk og setter meg ned med matpakka under et tre. Jeg savner ikke Baku noe særlig.
Noen kilometer nord for Sheki ligger landsbyen Kish. En eldgammel buss sliter seg opp de bratte bakkene og stopper på et brolagt torg der senete, gamle bønder selger meloner, og husdyr av alle slag gresser bak butikkbodene. Herfra vandrer jeg rundt på smale veier forbi billedskjønne steinhus, og tenker at jeg virkelig begynner å komme meg utenfor rekkevidden av den vestlige sivilisasjonens klamme grep. Inntil jeg, helt plutselig, står ansikt til ansikt med en forgylt byste med påskriften ”Tur Heyerdal”.
Det viser seg at Kish er stedet som fikk Heyerdahl, etter utgravninger ved den gamle albanske kirken i byen, til å lansere sin omstridte teori om at skandinaver stammer fra Kaukasus.
Først fant han helleristninger ved kysten av Kaspihavet som ligner skremmende mye på de norske helleristningene, så påpekte han den språklige likheten mellom navnet ”Azeri” og navnet på de norrøne gudene, ”aser”. Han ble ikke tatt alvorlig blant professorene på Blindern, men i Kish har han fått heder og ære. Ved siden av kirken og Heyerdahl-bysten ligger en liten kafé der jeg tilbys husrom for en gunstig pris. Ilhama, en geskjeftig dame som også driver omvisninger i kirken, gir meg et rom i familiens hus. Jeg får lunsj, melon og te. Og jeg blir kjent med Ilhamas seksten år gamle nevø, Sanan, som har jobb i Russland, men som er hjemme på ferie og kjeder livet av seg. Vi kommer godt overens, og jeg lærer ham å spille fyrstikkpoker.
Jeg tilbringer noen fine dager i Kish. Om dagene går jeg lange turer med Sanan og fetteren hans, om kveldene spiller vi kort og drikker te i frukthagen. Her møter jeg Azer, en slektning fra Baku som er rundt tretti og den første jeg har møtt som åpent er i opposisjon mot den sittende regjeringen.
- Det er ikke akseptabelt slik det er nå. Aserbadsjan styres av en utvalgt krets som stikker av med alle ressursene og lar resten av befolkningen sitte igjen uten noe. Det sier jeg deg, det kommer til å ende med revolusjon, sier han.
Aserbadsjan ble en selvstendig stat i 1991. Landet har tjent gode penger på oljesalg, men lite har kommet befolkningen til gode.
President Ilham Alijev, hvis bebartede ansikt gliser fra store plakater langs veiene, har vist liten interesse for å tjene folket. - De statlige institusjonene våre er elendige og fulle av korrupsjon. Folk som jobber for staten går på luselønn. Kun presidenten, oljemagnatene og mafiaen tjener penger. Opposisjonen er splittet, men det finnes noen som jobber aktivt for å få endringer, forteller han og lover å sette meg i forbindelse med noen virkelig seriøse opposisjonelle. Mange av dem kommer fra den mer religiøse delen av befolkningen.
Selv er Azer mer praktiserende muslim enn de fleste aserbadsjanere jeg har møtt. Han forteller at han selv valgte dette, etter å ha levd et utsvevende liv. Vi begynner en lang diskusjon som berører religion, politikk, kulturkonflikter og den riktige levevei. Seint på natta kryper jeg i seng, full av dårlig samvittighet for alle mine lyter og synder.
Neste dag går jeg, Sanan og hans tretten år gamle fetter Vuqar opp på et høyt fjell. Det er varmt, og det tar oss mange timer å komme over tregrensen og opp på toppen, som gir oss utsikt over hele verden. Vi slapper av i sola og spiser lunsj mens vi beundrer synet av en gjeterflokk som kommer mot oss litt lenger nede i dalen. Hundrevis av ullkledde sauekropper, kyr og hester er på vei opp i fjellet for å beite. Det er som om hele fjellet rører seg under de tusen klovene.
Men vi har ikke regnet med at gjeterhundene, som er oppdratt til å beskytte flokken, skal se på oss som en trussel. På avstand kan vi se at de bryter ut av følget og kommer settende mot oss. De er åtte stykker. Vi er bare tre. Det hjelper ikke å løpe. I følge Sanan er det bare en ting å gjøre: Sette seg ned og være helt rolig.
Det er i grunnen en latterlig situasjon. Der sitter vi, tett sammen og ute av stand til å røre oss. Hundene, som er noen raggete beist, omringer oss fra hver sin kant. Den største av dem kontrollerer tydeligvis de andre, og alle nærmer seg når han tar et skritt fram. Han kommer mot oss forfra og stirrer oss rett i hvitøyet mens han flekker en siklende kjeft full av tenner. Alle de åtte kjøterne gneldrer og reiser bust. Halene står rett til værs, det er tydelig at de tar seg selv veldig alvorlig. Skritt for skritt nærmer de seg, og hver minste bevegelse fra oss gjør dem mer aggressive og nærgående.
Lille Vuqar skjelver og mumler en bønn. Jeg legger armen om ham og prøver å beskytte hodet hans best mulig, mens jeg tar meg selv i å lure på hvor på kroppen det gjør mest vondt å bli bitt, og om det i det hele tatt er mulig å slåss mot åtte rabiate bikkjer. Gjeterne er flere hundre meter unna, flokken er i ferd med å passere oss lenger nede i dalen. Hundene er så nærme oss nå at vi kan kjenne pusten deres. Den ene napper i buksebeinet til Sanan. Jeg møter det mørke blikket til den største – den ser ikke ut til å være interessert i forhandlinger. Hva skal man gjøre? Finne frem noe mat i sekken? Trekke kniv? Ta et siste bilde? Rope på gjeteren? Angre på at man ikke tegnet dyrere forsikring?Så skjer det som egentlig bare skjer på film: Sjefskjøteren trekker seg plutselig unna, og de andre hundene mister interessen for oss. Logrende dilter de avgårde som om ingenting har skjedd, tisser litt i buskene og fortsetter ned mot saueflokken. Antagelig har de kjent lukten av flokken som har passert, og regner med at vi ikke er på territoriet deres lenger.
Sakte reiser vi oss, nesten forbauset over å være like hele. Vi går ned til gjeteren, som er lettet over at alt er bra med oss.
- Dere gjorde det eneste riktige. Hadde dere prøvd å løpe, hadde ikke jeg vært i stand til å redde dere, gliser han. Vi ler litt, vi også. Man har lov til å le litt når man nettopp har unngått å bli skambitt av glupske villhunder.
Historien blir godt mottatt ved kveldsmaten, men vi bestemmer oss i stillhet for å holde oss unna gjeterflokker fra nå av.
Etter noen dager blir jeg rastløs og bestemmer meg for å dra videre. En marsjrutka, en liten minibuss, tar meg tilbake til Sheki. Kassettspilleren i bussen går for full guffe med knallhard, hjemmelagd popmusikk. En lapp på veggen averterer for opplæring i Microsoft Word, Excel, internett og tegneprogrammet Paint. I Sheki kjøper jeg billett til en buss som går videre mot Gakh, en annen fjellby hvor jeg skal tilbringe noen dager før jeg drar videre til Georgia.
Jeg er glad for å være like hel. Men mest av alt er jeg glad for at jeg nå har venner i Aserbadsjan, og at jeg har tilbrakt disse dagene sammen med en familie som har vært så gjestfrie og så utrolig vennlige. Jeg kommer til å savne Ilhama, Sanan, Vuqar, og Azer. Og ikke minst den kjente oppdageren Tur Heyerdal.
No comments:
Post a Comment