6. Landbruk i Svaneti

Om rattfyll, brødsprit, banditter, krig og hardt bondearbeid


For fem år siden var det få turister som våget å reise til Svaneti, en av Georgias nordlige regioner. Flere turgrupper opplevde å bli ranet i området, av lokale banditter som utstyrt med joggedress og Kalasjnikov truet til seg kameraer, visakort og andre eiendeler. Det går historier om at ransmennene unnskyldte seg overfor sine ofre og fortalte at fattigdommen presset dem til å rane. Folket i Svaneti pådro seg et dårlig rykte, og det ble sagt at dette var en tradisjon med dype røtter: Svan-folket har alltid vært skeptiske overfor utenforstående, og plyndring av utlendinger har blitt ansett som en heltedåd.

Turistbøkene er fulle av advarsler, men samtidig beskrives Svaneti som Georgias vakreste fylke. Alle jeg har snakket med, sier at det er umulig å være i landet uten å ha satt fot mellom fjellene i Svaneti. Det er derfor jeg en tidlig morgen skviser meg inn i en rusten militærjeep som i sju timer skal forsere bratte, ulendte fjellveier og bringe meg til Mestia, en landsby ved foten av Kaukasus-fjellkjeden.

Vi er til sammen sju stykker i den femseters bilen: En jente som forteller at hun er flyktning fra Abkhazia, en businessmann fra Tbilisi som skal i begravelse til en slektning, en gammel dame som ikke sier stort, en småtørst kar med utflytende tatoveringer som forteller at han har vært sjømann i Leningrad, og en gammel krok som stolt bærer Svan-folkets tradisjonelle ullkalott, sammen med et par enorme Gucci-solbriller. Sjåføren er en svær fyr med hårete underarmer og joggebukse. Ingen kjenner hverandre fra før, men man skulle tro de var gamle kjente. Stemningen blir bedre og bedre, mens veiene blir dårligere og dårligere.

Halvveis på turen stopper vi innom en kro, der en flokk griser står og beiter utenfor. Kvinnene forsvinner, mens vi mannfolk samles rundt et bord og får servert kubdari, en pizza-lignende pai med krydret kjøtt. Vi spleiser på en flaske øl, og sjømannen med tatoveringene tryller fram en flaske vodka. Nå skal det selvfølgelig skåles.

- Jeg vil skåle for fred, sier sjømannen og løfter glasset. – For at det skal bli fred overalt i verden, og for at alle skal leve sammen som lykkelige mennesker.

- Og for at de som ønsker krig, må dø! roper sjåføren, og heller i seg et melkeglass med vodka.

Vi skåler igjen, for reisen, for vennskap, for barna, og for de som ikke lenger er blant oss, hvorpå vi heller en dråpe på gulvet. Sjømannen forsvinner et par minutter, og kommer tilbake med nok en flaske. Etter den fjerde skålen sier sjåføren at han ikke vil ha mer. Han drikker likevel et par glass øl til maten.

Det virker som om alkoholen har gått mest inn på gamlingen med lua og solbrillene. Han blir høylytt, og resten av turen babler han i vei på svansk mens de andre passasjerene kjefter og hysjer på ham. Sjåføren, som tidligere har vært ganske taus, tar noen omveier for å vise meg fjelltopper, store demninger og elver med mineralvann. Da vi endelig når Mestia, har jeg allerede rukket å bli godt kjent i området.

Gjennom noen ukrainere jeg møtte i Kazbegi, har jeg fått telefonnummeret til en familie som leier ut rom, og gjort en avtale om å bli plukket opp i Mestia. Jeg blir møtt av Shermanji, en kraftig, kjederøykende bonde som er født og oppvokst her. Han bor på en gård noen steinkast unna bussholdeplassen, sammen med kona Sasja, som er russisk. De møttes da Shermanji tjenestegjorde i Leningrad, og han klarte å lokke henne med seg til dette fjellparadiset.

- Da hun først hadde kommet hit, var det for seint å dra tilbake igjen, gliser han og tenner en røyk. Sasja sukker og smiler melankolsk. Kvinnesaken har ennå ikke kommet til Svaneti. Her jobber konene døgnet rundt for å stelle hjemmet, mens mennene gjør mannfolkarbeid. Når det ikke er noe mannfolkarbeid å gjøre, sitter de foran TVen og røyker. Men alt i alt består livet her av mye arbeid. Svaneti er en fattig region, og mesteparten av det som står på bordet er egenprodusert mat. Det har nok gått med mange arbeidstimer i sanking, høsting, såing og dyrehold.

Shermanji og Sasja har besøk av slektninger fra Tbilisi. Datteren Lela, med sin ett år gamle datter, og en nevø og en niese som begge er tenåringer. Det er en livlig familie, og vi kommer godt overens. Den første kvelden blir jeg foret så tungt at jeg nesten ikke kan stå på beina, og attpåtil skal Shermanji drikke så mange velkomstskåler som mulig. Han setter en stor karaffel på bordet. Rakhi, sprit lagd på brød. Ille.

- Når jeg har gjester, pleier jeg å se hvor mye de drikker den første dagen. De som drikker mye er gode gjester, er hans megetsigende kommentar. Godt hjulpet av all maten greier vi å tømme karaffelen. Som god gjest kan jeg nå tre av og gå på rommet for å hvile litt.

Jeg bruker noen dager på å gå i fjellet og nyte Svanetis fantastiske natur: Grønne innsjøer, kneisende isbreer, truende fjelltopper, storslåtte landskap. Fjell som er alle klateres våte drøm, men som for mange har blitt fatale. Bygder med steinhus og høye tårn der folk søkte tilflukt i tilfelle krig eller snøskred. Også her møter jeg polske turister med staver og ryggsekk, men Shermanjis nevø og niese er bedre reisefølge. Banditter ser jeg lite til.

Etter et par dager kommer jeg på at jeg nesten ikke har mer penger igjen. Shermanji og Sasja tar ikke mye for rommet, men som den bortskjemte europeeren jeg er, er jeg indoktrinert med slagordet som sier at fremtiden tar Visakort. I Mestias tilfelle ligger nok fremtiden litt lenger borte, og kontantene i lommeboka strekker ikke til mer enn én dag. Jeg forteller at jeg er nødt til å reise dagen etterpå, og inrømmer at kontantbeholdningen ikke strekker til.

- Men om du har lyst, kan du bo her noen dager til. Bare føl deg som hjemme! sier Shermanji. Jeg er dypt rørt over denne gjestfriheten, og tilbyr meg å jobbe litt for føden.

Og jobbing blir det. Familien eier noen mål jord høyt oppunder fjellet, der gresset skal slås og samles i høystakker. Arbeidet foregår på godt gammelt vis, med ljå og høygaffel. Og slik blir jeg bonde i Kaukasus, med vannblemmer på hendene og solbrente skuldre. Det blir tidlige morgener, arbeid hele dagen og kraftig husmannskost til middag. Om kveldene ser vi film eller sitter i hagen og filosoferer over livet.

Men jeg merker fort at det ikke bare er idyll i Kaukasus. Nyhetssendingene melder om uroligheter i Sør-Ossetia, og viser bilder av hundrevis av ossetiske flyktninger som kjøres med buss fra byen Tskhinvali over til Nord-Ossetia, på den russiske siden av fjellkjeden. Osseterne har lenge ønsket uavhengighet fra Georgia, og etter Sovjetunionens fall har regionen vært tidvis svært ustabil på den georgiske siden. Nyhetene forteller at situasjonen nå er spent, og Shermanji mener at det kommer til å bli krig.

På vei fra Mestia tilbake til lavlandet blir bilradioens evinnelige strøm av klissen russerpop avbrutt av en nyhettssending som gjør alle tause. Nyhetsoppleseren snakker raskt på georgisk, og alle passasjerene følger intenst med. Mot slutten bryter det ut jubel og applaus blant noen av passasjerene. Jeg spør en ung mann ved siden av meg hva som har skjedd.

- Det har vært kamphandlinger i Tskhinvali, forteller han oppglødd. – Over hundre døde, og flere bygninger står i brann. Men georgiske spetznas har tatt kontroll over byen.

Han forteller at russiske fly har bombet georgiske mål i nærheten av Gori, der jeg var for noen dager siden. Russerne har støttet både osseterne og abkhazerne i deres disputter mot regjeringen i Tbilisi. Forholdet mellom russiske og georgiske myndigheter har også vært spent i lang tid, og de mange grenseovergangene i Kaukasus har vært stengt for alminnelig fredsel i flere år.

Vi passerer en kontrollpost der russiske FN-soldater sluser oss gjennom. Isblå blikk under de blå hjelmene. Kalasjnikover på ryggen. Betongklosser og oljefat. Igjen blir det taust i minibussen. Det er ikke godt å si hvordan Georgia skal kunne løse sine mange etniske konflikter, og hvordan de skal forholde seg til sin mektige nabo i nord.

Selv er jeg på vei tilbake til Tbilisi. Da jeg kjøper billett til nattoget, blir jeg forsikret om at det er den tryggeste måten å komme seg frem på. Forhåpentligvis går det bra, og forhåpentligvis kan jeg som privilegert turist sette meg på et fly om få dager og forlate vanskelighetene.
Det er verre for alle de som må være igjen.